14.juli 2015 kommer den amerikanske romsonden New Horizons fram til Pluto og dens fem måner. Da har romfartøy fra Jorden hatt nærmøter med alle de åtte “gamle” planeter og vi setter kronen på verket på en lang serie romsonder som startet med NASAs Mariner 2 som fløy forbi Venus i 1962. Dette er første og foreløpig siste gang vi besøker den fjerneste av disse klodene og undersøker dens mange hemmeligheter.
Fra oldtiden og fram til Johannes Kepler(1571-1630) sin tid på begynnelsen av 1600-tallet var tallet 7 nøye forbundet med en allianse mellom gudene og menneskene. Et viktig argument for dette var de 7 himmellegemene: Sola, Merkur, Venus, Månen, Mars, Jupiter og Saturn. Ukedagene våre er på mange språk avledet fra denne magiske orden i Universet. Men teleskopet endret dette for alltid og i 1782 ble det bekreftet at et åttende vandrende himmellegeme og dermed en sjette planet ble funnet av den engelske astronomen William Herschel. Astronomene observert i årene etter dette at Uranus beveget seg litt for for fort i forhold til Newtons gravitasjoslov.
Omtrent i 1830 kom den på plass, men så begynte den sakte men sikkert å sakke akterut i forhold til beregningene. Her var to muligheter: enten var Newtons teori feil eller så fantes en planet X utenfor Uranus bane som påvirket dens bevegelse. Astronomene valgte å si at Newton hadde rett og begynte beregne seg fram til hvor den ukjente planeten måtte befinne seg. I 1846 ble planeten funnet av astronomen Galle i Berlin etter franskmannen LeVerriers beregninger. Den befant seg da svært nær den beregnede posisjonen og siden ble den kalt Neptun etter den romerske havguden.
Nå forstod de fleste at det ikke var tallet 7 som begrenset antall planeter rundt vår sol. I 1801 hadde man også funnet den første og største asteroide, Ceres, og av dem var det etter hvert funnet ganske mange av dem. De ble alle funnet i den «tomme» plassen mellom Mars og Jupiter, mens en uregelmessighet i Merkurs bane ble brukt til å søke etter en planet mellom Sola og Merkur. Den fikk til og med navnet Vulcanus. Men her var det en liten skjevhet i Newtons teori som måtte rettes opp og den fant Einstein som dermed avsluttet det planetsøket. Men hva med lenger ut enn Neptun? Her var mange astronomer i sving og man mente også å finne tiltrekkelig uregelmessigheter i både Uranus’ og Neptuns baner til å prøve å peke på hvor på himmelen denne planet X befant seg. Suksessen fra 1846 var det mange som ville gjenta! I 1930 lyktes det for den unge amerikanske astronomen Clyde Tombaugh(1906-1997) å finne et objekt som beveget seg langsomt nok til å være en planet utenfor Neptun. Men den var for liten til å dra noe nevneverdig i Neptun. Dessuten kommer den sjelden noe særlig nærmere Neptun enn Jorda kommer fra Uranus! Den romerske guden for dødsriket, Pluto, ble navnet. Pluto er i dag en dvergplanet, ikke den åttende planet, om enn den største i klassen av dvergplaneter utenfor Neptun.
Kanskje fordi vi igjen kan feste tallet 7 til antall himmellegemer med daglig bevegelse?