Astronomi nr. 4 blir sendt ut til medlemmene midt i november. Denne gangen har vi mye spennende nytt om galaksen vår og om eksotiske objekter der ute. I tillegg en spennende artikkel om antennene som har tatt i mot signalene fra alle romsondene som har blitt sendt ut i Solsystemet. Dere får også mange gode julegavetips i denne utgaven.
Denne gangen har vi mye spennende nytt fra universet, som vanlig. Les om de største stjernene og de største linsene som fins. I tillegg kan dere lese om teleskopet i Irland, som en gang var det største i verden, og om hvordan Krabbetåken fikk navnet sitt. Folk som er nybegynnere innen astrofotografering får også mange gode råd i dette bladet.
Oversikt over innholdet:
Hva stjernene er lagd av. Det er ikke slik alle først trodde.
Den største stjernen vi kjenner. Sola blir forsvinnende liten i forhold.
Som natt og dag. Forskjellen på å være dagastronom og nattastronom.
Et forvrengt univers. Gravitasjonslinser kan gi ny innsikt om universet.
Jakten på de gjemte galaksene. Norske astrofysikere vil gi oss et tredimensjonalt kart verden aldri har sett før.
Faste spalter
Astronytt
Barnas univers: Svarte hull
Historisk: The Leviathan of Parsonstown
Stjernekart: mars
Solsystemet i vår
Stjernebilder: Kusken
Astrofoto: Del 1: Enkel bildebehandling av astrofoto
I denne utgaven kan du lese om den siste tidens mest spennende begivenheter i solsystemet. En romsonde har kollidert med en asteroide, og i bladet kan du lese om hvordan dette gikk. Dessuten har vi siste nytt fra Mars, der den norske georadaren RIMFAX har foretatt mange målinger. i Tillegg har vi flere spennende nyheter fra Sola. Vi har imidlertid denne gangen en artikkel om fullmånen som kanskje ikke er full selv om det ser sånn ut. Så ikke hele innholdet er avansert astrofysikk.
Oversikt over innholdet:
Dart har kollidert med en asteroide.
Curiosity er 10 år.
Geologien på Mars er mer kompleks enn antatt. De første dataene fra Rimfax er klare.
En solskinnshistorie. Det svenske solteleskopet fyller 20 år.
Kavliprisen i astrofysikk 2022: Bølger i Sola gir kunnskap om stjerners indre
Solar Orbiter ser magnetfeltet ta u-sving.
På avstand: Spiralgalakser forteller os hvor raskt Universet utvider seg.
Fullmånen er en illusjon. Fullmånen er som regel ikke helt full.
Maria Hammerstrøm, redaktør – astrofysikk, Astronomi
Solsystemet vårt har eksistert i rundt fem milliarder år. Galaksen vår var her lenge før det. De eldste stjernene her anslås å være over 13 milliarder år gamle, nesten like gamle som universet. Akkurat nå er det ganske stille og fredelig her i vårt galaktiske hjørne. Men hva vil skje med Melkeveien i fremtiden?
Vårt kosmiske nabolag
Melkeveien utgjør, sammen med over 50 andre galakser, en galaksegruppe kalt Den lokale gruppen. De fleste galaksene i Den lokale gruppen er små sammenlignet med Melkeveien. Andromedagalaksen (M31) er en spiralgalakse på omtrent samme størrelse.
Alle galaksene i gruppen vår suser gjennom verdensrommet i høye hastigheter, men de forsvinner ikke ut i det store universet av den grunn. Det er fordi de holdes samlet av gjensidige gravitasjonskrefter.
Vi kan måle hvordan galaksene i gruppen vår beveger seg og regne ut hvordan de vil bevege seg de neste milliarder årene. Slik har vi funnet ut at Andromedagalaksen er på kollisjonskurs med Melkeveien! Hvordan kommer dette til å gå for oss?
Kosmisk fyrverkeri
Til å begynne med vil Andromedagalaksen sakte, men sikkert se stadig større ut på himmelen vår. La oss reise fire milliarder år fram i tid. På dette tidspunktet har vi riktignok et større problem enn Andromedagalaksen, nemlig at Sola er i ferd med å dø og Jorda er blitt ubeboelig. Men hvis vi ser bort fra akkurat den detaljen: Datasimuleringer kan vise oss hvordan denne kjempekollisjonen kommer til å utvikle seg.
Når de to galaksene er nære nok hverandre, vil de begynne å rive og slite i hverandre med gravitasjonskreftene sine, og de vakre spiralarmene til de to galaksene blir dratt i stykker. Det ser utrolig dramatisk ut, spesielt når vi tenker på at vi, der vi henger på slep etter Sola, blir dratt med i prosessen.
Det er heldigvis enormt store avstander mellom stjernene innad i en galakse. Galakser består for det meste av tomrom. Det betyr – utrolig nok – at når de to galaksene kolliderer med hverandre, selv med alle de kaotiske stjernebevegelsene, er sannsynligheten ufattelig liten for at det er en eneste stjerne som vil kollidere med en annen!
Det som skjer er at stjernene vil bli slynget ut av banene sine. Solsystemet vil trolig bli kastet av gårde til en annen del av galaksen – eller kanskje slynget helt ut av galaksen. Det kan høres ensomt og skummelt ut at vi kanskje skal sveve der ute alene, men det har egentlig ingen praktisk betydning for oss at vi er en del av en galakse. Det som er viktig for oss, er å ha en stjerne å få lys og varme fra. Men på dette sluttstadiet i Solas liv vil det være for mye lys og varme for oss, at vi forhåpentligvis har vi funnet oss et nytt sted å bo.
En ny galakse
Med tiden vil de to galaksene slå seg sammen og falle til ro, og bli til en ny, større galakse. Den nye galaksen vi får da, har fått kallenavnet Milkomeda.
I løpet av sammenslåingen vil stjernene i de to tidligere spiralgalaksene gå fra å bevege seg i flate sirkelbaner, som er karakteristisk for spiralgalakser, til å ha baner i tilfeldige retninger, slik at den nye galaksen blir en elliptisk galakse.
Svært langt inn i fremtiden, noe sånt som 150 milliarder år fram i tid, vil resten av galaksene i Den lokale gruppen trolig slå seg sammen til én enorm galakse.
Artikkelen ble først publisert i Astronomi 4/2021. Meld deg inn i Norsk Astronomisk Selskap for å abonnere på bladet.
Alle bilder: NASA, ESA, Z. Levay og R. van der Marel (STScI), T. Hallas og A. Mellinger + Maria Hammerstrøm
