Etter å ha lett land og strand etter et passende sted, ble drømmen om et norsk solobservatorium omsider oppfylt i 1954.

Vegard Rekaa, Astronom og daglig leder for Solobservatoriet

Grytidlig om morgenen en sommerdag i 1954 møttes en stor samling astrofysikere på et svaberg utenfor Sandefjord. Med seg hadde de store speil, en radioantenne og flere mindre teleskoper. De rigget opp alt utstyret mens en reporter fra NRK rapporterte ivrig om alt oppstyret og den store begivenheten de var der for å oppleve: En total solformørkelse på norsk jord. Og for første gang i landets historie hadde vi et etablert miljø av solforskere som kunne observere og rapportere fra hendelsen.

Leder for samlingen var professor Svein Rosseland, som noen år tidligere hadde kommet hjem fra et lengre forskningsopphold i USA. Der hadde han fått oppleve hvor mye verdifull og spennende forskning som er mulig, dersom man har tilgang til sitt eget solobservatorium. I kofferten hadde han med seg både tegninger, samarbeidsavtaler og drømmen om et stort, norsk solobservatorium. Ideen om et nytt observatorium i Oslo-­området eksisterte allerede før Observatoriet på Solli plass ble lagt ned i 1934, og planene tok etter hvert form på 30- og 40-tallet. Med Rosselands tanker om å bygge et solobservatorium, etablerte det seg etter hvert et felles mål om å bygge ferdig Solobservatoriet til solformørkelsen i 1954.

Planene tar form

Målet var å bygge et observatorium som skulle gi forskerne ny innsikt i hva solaktivitet er og hvordan den blir til. Fra ideen om et norsk solobservatorium først ble lansert, til åpningen i 1954, ble alle valgalternativene grundig undersøkt. Observator Rolf Brahde ved Universitetet i Oslo reiste rundt til alle kjente solobservatorier som fantes på den tiden, for å høste erfaringer og se deres tegninger av tekniske løsninger. Resultatet var et sett med planer for det som skulle bli verdens mest moderne solobservatorium.

Stedet observatoriet skulle bygges, var ikke åpenbart fra starten. Universitetet i Oslo hadde tidligere kjøpt en tomt som var tiltenkt formålet på Voksenkollen i Oslo. Men lys, sot og vanndamp fra en voksende hovedstad gjorde denne eiendommen uegnet. Tomten ble dermed solgt og fortjenesten av salget ble satt til side som finansiering til å bygge det nye observatoriet et annet sted.

Forskerne hadde noen overordnede kriterier å gå etter når de så etter en ny eiendom:

• Observatoriet skulle ligge på en høyde, slik at det var fri sikt i alle himmelretninger.
• Det måtte ligge langt fra store byer, bilveier og store fabrikker.
• Det skulle være mørkt, slik at forholdene lå til rette for nattlige observasjoner på sikt.
• Observatoriet måtte ligge langt fra store vann og elver, som er kilde til store mengder is-partikler i luften om vinteren, noe som forstyrrer observasjonsforholdene.
• Observatoriet måtte ligge i «kjørbar avstand» fra kontorene på Universitetet i Oslo.

Et stort område av Østlandet ble undersøkt, helt fra Gol i vest, Kongsvinger i øst og til Dovre i nord. Rolf Brahde med flere brukte flere år på å oppsøke de toppene som så mest aktuelle ut på kartet, med teleskop, kamera og en radiomottaker i sekken. På hvert sted de kom til, tok de bilder av stjernene og målte radiostøy på jakt etter plassen med de skarpeste bildene og minst mulig radioforstyrrelser.

Valget falt til slutt på Gunnarshaugen i Lunner kommune, to kilometer øst for arbeiderbygda Harestua langs Gjøvikbanen en liten time nord for Oslo. Gunnarshaugen huket av på alle kriteriene de hadde satt seg, men kanskje viktigst av alt: Det var her de hadde tatt de skarpeste bildene av stjernehimmelen, og det var lite annen radiostøy i området. Det var også en stor fordel at det allerede var anlagt skogsvei helt frem til Piperen gård som lå bare noen hundre meter ned åssiden, så det var kun nødvendig å bygge vei den siste biten.

Radiostasjonen åpner

Byggingen av avdelingen for radioastronomi, radiostasjonen, startet først. På en tilbaketrukket del av eiendommen monterte de to store kommunikasjonsantenner, som de hadde overtatt etter forsvaret. Den ene ble montert på en hjemmelaget ekvatorial-­montering, bestående av to kraftige betongsøyler som sammen dannet en 30 graders vinkel. Den andre fikk en ordinær Alt-Az-montering. Like inn i skogen ble det også bygget et 200 meter langt radiointerferometer bestående av fem antenner som var satt opp i en øst-vest-retning. Sammen skulle disse antennene måle radiobølger fra Sola, og dermed gi verdifull innsikt i Solas aktivitetsnivå og mekanismene bak.

Radiostasjonen åpnet i 1949, mange år før resten av observatoriet skulle være klart til bruk. Det finnes få tekster som beskriver aktiviteten på radiostasjonen, men noen enkle beskrivelser er det mulig å utlede: Stasjonen var stabil og ga gode data jevnt over i hele sin levetid. Noen antenner ble byttet ut underveis, i takt med nye, spennende forskningsoppgaver.

Den viktigste kunnskapen radioteleskopene bidro med, var innsikt i de elektromagnetiske mekanismene bak solflekker og solstormer. Takket være nærheten til og det gode samarbeidet med forskerne som jobbet med de optiske observasjonene, kunne man raskt samkjøre observasjoner og dokumentere fenomenene de så i radiobølger og synlig lys. Denne muligheten fantes ingen andre steder i verden på den tiden, så mange av de resultatene som kom ut av observasjonene på radiostasjonen, står fortsatt som viktige milepæler i vår utforsking av solaktivitet.

Soltårnet

Den optiske avdelingen av Solobservatoriet, som i all hovedsak foregikk i soltårnet, ble påbegynt i 1951 og sto ferdig i 1953. Det besto av et 20 meter høyt tårn utstyrt med speil i hver ende, en solfølger og en toppmoderne spektrograf. Teleskopet var utstyrt med et hovedspeil på 33 cm, en brennvidde på 31 meter og et svimlende blendertall på f/100.

Det tok likevel et halvt år til før Solobservatoriet på Harestua var klart for offisiell åpning. Utstyr måtte kalibreres, infrastruktur for håndtering av kamera, speil og ikke minst data måtte på plass, og mannskapet trengte å øve inn hele operasjonen fra åpning av kuppelen til billedtaking. Målsetningen var at alt skulle være klart i god tid til solformørkelsen 30. juni 1954. Nøyaktig én måned før var alt klart. Fredag 31. mai 1954 ble Solobservatoriet åpnet og var klart til bruk!

Tilbake til svaberget

Det beste hadde vært å observere den totale solformørkelsen fra Harestua, men siden totalitetssonen lå et stykke lenger sør, valgte de å ta med seg de store speilene fra soltårnet, en rektangulær radioantenne på ca. to meter og flere mindre teleskoper og kamera. Stedet de valgte seg, var på Vesterøya, like utenfor Sandefjord, hvor de var tidlig på plass og klare til å observere solformørkelsen som skulle komme midt på dagen. I tillegg hadde de utstyrt et fly med kamera og teleskop som skulle følge solformørkelsen over skyene.

Værforholdene på bakken var ikke optimale, men de fikk noen glimt av solformørkelsen og tatt gode målinger med radioantennen. Det viktigste var kanskje likevel mediedekningen: Norge hadde fått et forskningsmiljø i verdensklasse på solfysikk, og NRK Filmavisen gjorde en fabelaktig jobb i å rapportere fra både åpningen på Harestua og solformørkelsen.

På dette tidspunktet var det ingen som visste hva Solobservatoriets viktigste bidrag til forskningen skulle bli. Forskerne hadde mange gode ideer, noen som skulle bli forkastet, og andre som skulle bli husket som viktige bidrag til et internasjonalt forskningsmiljø. Solfysikk-miljøet som ble dannet på den tiden, lever fortsatt den dag i dag ved Universitetet i Oslo, og har nå fått navnet RoCS: Rosseland Centre for Solar physics, til ære for Solobservatoriets grunnlegger.

Solobservatoriet har også vært en viktig inspirasjon for mange nordmenn som etter besøk til Harestua har valgt å leve ut sin drøm om å ta utdanning og arbeid innen akademiske og tekniske fag.

---

Dette er den første artikkelen i en serie. Videre i Astronomi-bladet vil du kunne lese mer om de to neste epokene i Solobservatoriets liv: Som et operativt forskningssenter på solfysikk og et aktivt formidlingssenter for astronomi. Hvis du ikke allerede er abonnent, kan du bli det her.

Toppbilde: Solobservatoriet på 1950-tallet før trærne ble hugget ned. (Foto: Museum for universitets- og vitenskapshistorie/UiO)