Blogg

Norsk astronomisk selskap astrofotokonkurranse for medlemmer i 2021

  • Ukategorisert

Astrofoto er et flott verktøy for å lære om vår plass i universet og hva det du ser på himmelen. Med denne konkurransen vil vi trekke oppmerksomhet mot astronomi og også gi våre medlemmer muligheten til å vise frem sine fantastiske bilder av det vi kan se der ute.
Benytt sjansen til å spre skjønnheten i verdensrommet!

Send bidrag til norskastronomi@gmail.com
NB1: Frist: 2021-09-15
NB2: maksimalt 3 bidrag/person og maks. filstørrelse 5 Mb, filformat JPG.
Bildene må være fotografert i Norge i perioden 2020-2021.

1. premie: et års gratis medlemsskap i Norsk astronomisk selskap med bladet Astronomi og bildet trykkes på forsiden av Astronomi nr4 2021 og omtales i bladet.
2. premie: bildet trykkes på baksiden av Astronomi nr4 2021.
3. premie: bildet trykkes på baksiden av Astronomi nr4 2021.

For inspirasjon, se bildene fra konkurransen vår i 2013:
https://www.astronomi.no/?p=1521

De vinnende bidragene får ikke bare ære og berømmelse, de vil også bli trykket i Astronomi og vist på våre sosiale media!
Alle bidrag presenteres også på NAS og AIA konferanse 29-31 oktober i Kristiansand.
Alt du trenger er kreativitet, en mørk stjerneklar natt og et kamera.

Deltakerne kan sende inn maksimalt tre bilder tatt i 2020 til 2021.
Alle konkurrerer på like vilkår i henhold til kriteriene, men du må være medlem av NAS. Bildene må ikke ha blitt publisert i en avis eller magasiner før og må ha blitt tatt i Norge, så du må ikke koble til et teleskop i utlandet. Konkurransen er åpen for alle med interesse for astronomi og fotografering, uavhengig av alder og kunnskap.
Vi retter oss mot deg som er amatør eller avansert amatør.
Vinnerne blir valgt av en jury bestående av styret og redaksjonen i Astronomi. I tillegg til de estetiske og fototekniske kriteriene, vil juryen også verdsette kreativitet og originalitet.
Les konkurransereglene nøye før du sender inn dine bidrag.

For spørsmål angående konkurransen, kontakt norskastronomi@gmail.com eller send en melding på våre sosiale medier:
https://www.facebook.com/Norsk.astronomisk.selskap
https://www.astronomi.no/

Send inn fotografiene dine til epostadressen øverst for å delta i astrofotokonkurransen.
Bildefilene må ikke overstige 5 megabyte i størrelse (per bilde), vinnerne må kunne levere en originalfil i høyere oppløsning på et senere tidspunkt.
Ved å sende inn godtar du også at vi vil registrere navnet ditt og e-posten din i løpet av konkurransen, registrert informasjon slettes etterpå. Vi gjør dette for å kunne kontakte deg hvis du er en av vinnerne. Du kan når som helst kontakte oss på norskastronomi@gmail.com og be om at din personlige informasjon blir fjernet. I et slikt tilfelle vil du også bli eliminert fra konkurransen.

Norske astrofysikere i verdenseliten

Observasjoner fra Planck-satellitten analyseres med revolusjonerende ny metode for å gi ny kunnskap om universets natur.

Trygve Leithe Svalheim, doktorgradsstipendiat, Institutt for teoretisk astrofysikk, UiO

Hva er universet? Hvor kommer det fra? Er det uendelig? Hvilken form har det? Disse er noen av de aller mest grunnleggende spørsmålene hver og en av oss ønsker svar på. Og til tross for 13 år med fullført skolegang er de aller færreste tilfredsstilte med svarene de har fått, og jeg var en av dem. Men astrofysikere vet mer enn skolepensum later til, og vi sprenger stadig grenser, med norske forskere i frontlinjen.

Tilbake i tid

For å finne svarene på disse spørsmålene ønsker vi å vite mest mulig om universets «formative år», som i dette tilfellet er de første få sekundene etter det ble til. Heldigvis kan vi astrofysikere se tilbake i tid, takket være fysikkens ultimate fartsgrense: lyshastigheten. Fordi ingenting kan bevege seg raskere enn med lysets hastighet vet vi at når vi ser på en stjerne ett lysår unna, ser vi den slik den var for ett år siden. Det tilsvarende gjelder for en galakse 1 million lysår unna. Og om vi ser mellom alle galaksene, forbi alt vi kan se på himmelen, kan vi til og med skimte det aller første lyset fra universets opprinnelse.

Dette lyset kalles den kosmiske bakgrunnsstrålingen (på engelsk cosmic microwave background radiation, CMB), fordi det danner nattehimmelens bakteppe. Da den første satellittobservasjonen ble gjort i 1990, ble oppdagelsen omtalt av Stephen Hawking som «Den viktigste oppdagelsen dette århundre, om ikke noensinne», på grunn av rikdommen av informasjon om universet kodet i signalet.

Figur 1: Illustrasjon av det observerbare universet med vårt solsystem i midten, galaksen vår lenger ut, deretter andre galakser og det kosmiske nettverket. Jo lenger ut vi ser, desto lenger tilbake i tid ser vi. Kanten av figuren representerer en tidsepoke hvor universet ikke eksisterte, for 13,8 milliarder år siden. Om universet alltid hadde eksistert, ville vi kunnet se mye, mye lenger. Se flere detaljer i teksten. En eventuell sivilisasjon som bor på grensen av denne sirkelen, vil tegne opp samme figur og si at vi bor på grensen, men de vil se vårt solsystem i CMB-stadiet. Illustrasjon: Pablo Carlos Budassi/Wikimedia Commons

Bakgrunnsstrålingen er det tidligste lyssignalet vi kan se ifra vårt observerbare univers. Det observerbare univers er området vi kan se fordi lyset derfra teoretisk sett skal ha rukket frem til oss siden universets begynnelse. Denne effekten kan ses i Figur 1, hvor vi befinner oss i midten, og den røde sirkelen nesten helt ytterst er den kosmiske bakgrunnsstrålingen.

Ser man nøye etter på illustrasjonen i Figur 1 er det et sort mellomrom mellom CMB-laget og den ytre kanten av universet (som representerer tidens begynnelse).

På dette tidspunktet var universet fylt av en så tett tåke av partikler at lys ikke kunne reise fritt og ta med seg informasjon fra ett sted til et annet. Det betyr at vi i prinsippet har «mistet» bildene fra de aller tidligste sekundene av universets liv, og vi kan derfor ikke direkte observere hva som foregikk da.
Denne perioden sluttet 380 000 år senere, da tåken hadde kjølt seg ned nok til at lys kunne reise fritt. Dette lyset er den kosmiske bakgrunnsstrålingen. Det betyr at om vi ønsker å vite noe om de 380 000 første årene av livet til universet, må vi danne oss matematiske modeller av hvordan universet fungerer, og bruke den kosmiske bakgrunnsstrålingen som et startpunkt å jobbe oss bakover fra.

Figur 2: Den kosmiske bakgrunnsstrålingen (CMB) observert av Planck-satellitten i alle retninger på himmelen, visualisert med en såkalt Mollweide-projeksjon (tilsvarende et ovalt verdenskart, bare at vi ser ut i verdensrommet i stedet for ned på Jorda). Dette er det tidligste bildet av universet som finnes, og et av de viktigste. Grafikk: BeyondPlanck

Kosmiske kjepper i hjula

For å si nøyaktig hvor gammelt universet er, og hvilke byggesteiner det består av, er vi avhengig av ekstremt nøyaktige målinger av bakgrunnsstrålingen. Derfor sendte den euro­peiske romfartsorganisasjonen (ESA) opp Planck-satellitten i 2009 som observerte himmelen i alle retninger frem til 2013.

Siden den gang har forskere over hele verden jobbet iherdig med å analysere dataene, som på ingen måte er en lett oppgave. Det er en lang liste med utfordringer som må håndteres for å måle det svake signalet fra bakgrunnsstrålingen nøyaktig nok.

Siden CMB-signalet har en temperatur på 2,7255 kelvin (eller –270,4 °C), ble instrumentet om bord i Planck-satellitten kjølt ned til 0,1 kelvin for å registrere temperaturforskjellene med tilstrekkelig nøyaktighet. Dette gjorde den til det kaldeste objektet i hele universet! I tillegg blir Planck bombardert med partikler og uønsket stråling fra alle kanter som forstyrrer målingene. I hver del av observasjonen og signaltransporten finnes det en rekke usikkerheter som må gjøres rede for før vi kan gjøre vitenskapelige oppdagelser. Dette betyr at når vi mottar dataen nede på Jorda må vi prosessere dem i mange forskjellige steg.

Først må vi ta høyde for små endringer i temperaturen til instrumentet, modellere støyen og korrigere for eventuelle feil med satellitten så godt det lar seg gjøre. Men selv når alt dette er korrigert for ser bildet helt forskjellig ut fra det vi ønsker i Figur 2, men i stedet fullstendig dominert av forstyrrende lys fra andre kilder som vist i Figur 3.

Figur 3: Mikrobølgestråling observert av Planck-satellitten som skygger for bakgrunnsstrålingen, såkalte «forgrunnseffekter». Grafikk: BeyondPlanck

Disse «forgrunnene» er ti ganger sterkere enn bakgrunnsstrålingen i Figur 2, og å fjerne dem fullstendig er avgjørende for å trekke konklusjoner om universets egenskaper. Den store pepsilogo-liknende effekten skyldes at galaksen vår beveger seg gjennom verdensrommet og vi ser en dopplereffekt i bakgrunnsstrålingen, noe som gjør at den ser varmere ut i den ene retningen og kaldere ut i den andre. De diffuse skyene langs midten av bildet er stråling fra blant annet støv i Melkeveien, galaksen vår.

For å fjerne disse må vi vite hvordan vår egen galakse er bygget opp, og hvilke effekter som bidrar til det forstyrrende lyset. Denne jobben er forskerne ved Institutt for teoretisk astrofysikk ved Universitetet i Oslo eksperter på, og de var en av de ledende gruppene under Planck-analysen og arbeidet i etterkant.

Hva vi har lært

Så hva har vi lært av Planck og CMB-observasjonene? Vi vet for eksempel at standardmodellen for big bang stemmer, og at universet består av omtrent 5 % vanlig materie, cirka 25 % mørk materie, og 70 % mørk energi. Selv om vi ikke vet nøyaktig hva de to siste er, vet vi at mørk materie drar ting mot seg med gravitasjonskraften, men er usynlig for de andre naturkreftene, og at mørk energi er drivkraften bak universets akselererende ekspansjon.

På grunn av bakgrunnsstrålingen vet vi også at universet er cirka 13,8 milliarder år gammelt, og at det er «flatt», som betyr at om vi reiser i en rett linje gjennom verdensrommet vil vi ikke ende opp der vi startet, slik vi gjør på Jorda. I tillegg har observasjonene bidratt til å utelukke fundamentale teorier i kosmologien (studien av universet i sin helhet), slik som den gamle teorien om at universet har eksistert i en «statisk» tilstand i uendelig tid.

Utvider kunnskapen om universet

Så hva er det neste? I årene som kommer er det planlagt en mengde nye eksperimenter som skal søke etter signaturer av gravitasjonsbølger i CMB-signalet. Disse gravitasjonsbølgene skal ha blitt produsert på grunn av voldsomme strekkinger av rommet under den dramatiske inflasjonsfasen helt i starten av universets levetid, da universet ble 100 000 000 000 000 000 000 000 000 ganger større (eller fra halvparten av bredden på et DNA-molekyl til 10,6 lysår) i løpet av 0,00000000000000000000000000000001 sekunder. Denne jakten vil potensielt oppta astrofysikere de neste 20 årene eller mer, og oppdagelsen vil nesten helt sikkert resultere i en nobelpris, da den vil bekrefte inflasjonsteorien. Bekreftelser eller avkreftelser på slike teorier er spesielt interessante fordi de begrenser hvilke kosmologiske teorier som tillates angående universets eksistens, for eksempel har inflasjonsteorien viktige implikasjoner på multivers-teorier.

Problemet med å oppdage disse gravitasjonsbølgene oppstår når vi merker oss at signalet vi leter etter er minst hundre ganger svakere enn de «vanlige» fluktuasjonene i CMB-signalet, noe som gjør at forstyrrende instrumentelle og galaktiske effekter må kontrolleres med ekstrem presisjon. Det er her BeyondPlanck-prosjektet kommer inn i bildet.

Dette forskningsprosjektet fra 2018, ledet av norske forskere, har de to siste årene jobbet med samarbeidspartnere fra hele Europa med en «global» analyse av den eksisterende Planck-dataen. Historisk har hvert steg av analysen blitt gjort individuelt av forskjellige grupper, som inkluderer blant annet kalibrering av instrumentet, støykorreksjoner og forgrunnsfjerning, til tross for at hvert punkt er sterkt sammenkoblet. Dette har ført til at små feil tidlig i prosessen har spredd seg videre til de kosmologiske resultatene og usikkerheten i hvert analyse­steg har vært vanskelig å beregne.

Målet til BeyondPlanck-prosjektet har vært å programmere et komplett analyseverktøy, ved navn Commander, som tar rå satellittdata og prosesserer det med superdatamaskiner, helt frem til kosmologiske resultater. Det nye i BeyondPlanck er at alle prosesseringssteg er koblet sammen og resultatene blir matet inn maskineriet igjen automatisk, som resulterer i en fullstendig løkke hvor resultatene fra én gjennomkjøring påvirker den neste. På denne måten kutter man ut «mellommannen», noe som gjør det lettere å gjennomføre hundrevis av gjennomkjøringer. Siden hvert prosesseringssteg er litt forskjellig i hver gjennomkjøring (avhengig av resultatene fra forrige gjennomkjøring), gir denne metoden et unikt innblikk i hvilken grad de påvirker hverandre. Dette gir oss innblikk i usikkerheten til resultatene, som er spesielt verdifullt i vitenskap.

Resultatene ble for første gang presentert for offentligheten i desember 2020, da BeyondPlanck-samarbeidet beviste for forskermiljøet at en global analyse av satellittdata er mulig og potensielt fremtidens metode i fagfeltet.

Prosjektet bestod av forskere fra Italia, Hellas, Finland, USA og Tyskland, med bidragsytere fra institusjoner som NASAs Jet Propulsion Laboratory, Max Planck Institute og Princeton, men hvor 18 astrofysikere ved Institutt for teoretisk astrofysikk i Oslo utgjorde flertallet.

Alle bildene i denne artikkelen, bortsett fra Figur 1, er fra BeyondPlanck-prosjektet, og er bevis på at Norge setter betraktelig spor i miljøet, bidrar til å gjøre viktige oppdagelser, og dermed hjelper med å løse universets aller største mysterier.


Artikkelen ble opprinnelig publisert i Astronomi 2021/1.

Hovedbilde: ESA and the Planck Collaboration – D. Ducros

Norge på full fart til Mars

  • Romfart

I dette øyeblikk er det norske forskningsinstrumentet RIMFAX på vei til Mars. Det samme er norske skoleelever.

Veronica Danielsen, fysiker og formidler ved ViteMeir, Vitensenteret i Sogn og Fjordane

Datoen er 18. februar 2021. Klokka er 20.30, og det er en helt vanlig torsdag. Rundt om i norske hjem går livet som normalt. Noen slapper av på sofaen etter en lang arbeidsdag, noen er på vei hjem fra trening, og noen forsøker å legge barn som egentlig skulle ha vært i seng for lenge siden. Men fysiker Svein-Erik Hamran er ikke en av disse. Han sitter med hjertet i halsen. Om ikke lenge begynner «the seven minutes of terror».

NASA leter etter liv

Det hele begynte i 2012. NASA hadde funnet bevis for at det har vært flytende vann på planeten Mars. Flytende vann er grunnsteinen for alt liv vi kjenner til. Betydde dette at det en gang har eksistert liv på Mars?

NASA bestemte seg for å sende en ny rover til Mars kalt Perseverance. Det er et lite kjøretøy som skal lete etter flere livstegn på den røde planeten. Men for å kunne gjøre det måtte de finne ut av to spørsmål.

  1. Hva slags instrumenter skulle den nye roveren ha?
  2. Hvem skulle lage dem?

I 2013 sendte NASA ut en såkalt «science definition report», en beskrivelse av hva de ønsker å oppnå på Mars og hva slags instrumenter de ønsker å ha med. Dette var starten på konkurransen. En slags anbudsrunde.

Med en gang den norske fysikeren Svein-Erik Hamran fikk høre om dette kastet han seg rundt. Hamran er professor ved Institutt for teknologisystemer ved Universitetet i Oslo og ansatt i Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). I 2013 var han allerede såkalt co-principal investigator for et instrument som ESA skal sende opp med sin Mars-rover Rosalind Franklin (tidligere ExoMars-roveren) i 2022 (etter utsettelse siden 2018). Men det var ikke nok for Hamran. Sammen med FFI ville han foreslå et instrument til NASAs Mars-rover.

Det var lettere sagt enn gjort. Hamran forteller at man ikke bare kan sende en liten mail til NASA med et forslag. Forslaget må følge en streng struktur som NASA har satt opp.

– Der skriver du først 20 sider om teorien, og så 20 sider om instrumentet. Og så har du ti sider på organisering av økonomi. I tillegg er det regulert hvilke vedlegg du skal ha med. Det er det mest kompliserte jeg har sendt noensinne, forteller Hamran.

Første georadar på Mars

Heldigvis var ikke det harde arbeidet forgjeves. I dette øyeblikk er nemlig Hamrans instrument RIMFAX (Radar Imager for Mars’ subsurface experiment) på vei til Mars som én av sju forskningsinstrumenter totalt. Hamran og resten av det norske RIMFAX-teamet vant konkurransen. Sammen har de utviklet et helt spesielt forskningsinstrument.

– RIMFAX er en såkalt georadar. Den skal se ned i bakken og avbilde de geologiske strukturene på Mars, forklarer Hamran.

Mars, Rimfax, Georadar
Denne gullboksen inneholder den norske georadaren RIMFAX som skal se hva som skjuler seg under bakken på Mars. Foto: NASA/JPL-Caltech

Dette fungerer ved at det sendes elektromagnetisk stråling i form av radiobølger ned i bakken. Derfra blir strålingen reflektert og sendt tilbake til radaren. På veien gjennom bakken påvirkes strålingen av omgivelsene rundt seg. Derfor kan analyse av de reflekterte strålene si noe om geologien på Mars. Målet er å forstå hvordan marsgrunnen er satt sammen. Består den av steiner og sand, eller gjørme og vann?

På Jorda bruker vi blant annet slike georadarer til å finne vikingskip og andre skatter som skjuler seg under overflaten. Hva som skjuler seg under overflaten på Mars er det imidlertid ingen som vet. RIMFAX er nemlig den første georadaren som blir sendt til Mars’ overflate.

Vann er drømmen, men også et hinder

Hamran forteller at de håper å finne vann fordi det kan være et tegn på liv. Men han forteller også at vann vil gjøre det vanskeligere å se ned i bakken på Mars.

Les resten av artikkelen i siste nummer av Astronomi.

Astronomi nr. 1

I bladet kan du blant annet lese om den norske radaren RIMFAX som lander på Mars 18. februar, norsk forskning på bakgrunnsstrålingen, astrofoto på lavbudsjett og avstandsbestemmelser i Universet. Fra og med dette nummeret har vi også flere nye spalter.

Bladet er nå i salg i Narvesen. Du kan også melde deg inn her for å abonnere på bladet. Medlemmer har også tilgang til digitalutgaven her.

Her er en oversikt over innholdet:

  • Norge på full fart til Mars. En norsk radar er med på Mars Perseverance, som lander på Mars 18. februar.
  • Proxima Centauri: Utbrudd på Proxima Centauri kan hindre liv i å utvikle seg på planeter i bane rundt den.
  • Norske astrofysikere i verdenseliten. Les om hvordan man analyserer data fra Planck-satellitten.
  • Gravøl for Arecibo. Det som en gang var verdens største teleskop ble ødelagt.
  • Den kosmiske avstandsstigen. Hvordan regner man ut avstander i Universet?
  • Ny metode for å måle avstander i Universet.
  • Den fjerneste galaksen.
  • Krise i kosmologien? Beregninger av Hubble-konstanter stemmer ikke overens.
  • Den fjerneste galaksen ble til bare 400 millioner år etter big bang.
  • Astronomi 50 år. Astronomi-bladet har vært utgitt i 50 år med forskjellige navn og utseende.
  • Astrofoto på lavbudsjett. Lær å ta bilde med astrotracker.
Lær enkel astrofotografering. Foto: Magnar Fjørtoft

Faste spalter:

  • Ny spalte: Astromiks
  • Stjernebilde: Orion
  • Stjernehimmelen fra februar til mai
  • Astronytt
  • Rapport
  • Astrogalleri

Neste nummer:

Nr. 2 kommer i mai. Det blir et temanummer om Sola.

Leonidene november 2020

  • Ukategorisert
Leonidene kan av og til lage kraftige ildkuler eller bolider(Foto:NASA)

Om vinteren er det to større stjerneskuddsvermer som vekker oppmerksomhet. Den ene er geminidene som inntreffer i desember og den andre er leonidene som kommer i november. Det betyr at disse to svermene kan observeres på en mørk himmel hvis månefasen er gunstig. Blir det vintertemperaturer og klart vær må man prøve å komme bort fra byene og ut på landet der det er mindre lysforurensing. I år står månen gunstig for å se disse to svermene ettersom det er nymåne omtrent når de er på sitt mest aktive. Svermen er mest synlig etter midnatt Navnet har den etter stjernebildet Løven eller Leo som den synes å strømme ut fra.

Leonidesvermen er rester etter halen til en komet/asteroide i bane rundt Sola

Radianten til Leonidene står opp før midnatt og er godt synlig fra kl 01 lokal tid(Stellarium)

Leonidesvermen er knyttet til den periodiske kometen 55P/Tempel-Tuttle som ble oppdaget i 1866 og som går rundt sola i en langstrakt bane på 33.3 år. Kometen har en bane som strekker seg fra Jordens til Uranus` bane omtrent. Den er en asteroide som måler 3,6 km tvers over.  Når kometen er nærmer seg sola og jorda krysser opphopninger av kometrestene kan vi få en meget aktiv meteorstorm slik det var i 1833, 1866,1966 og 2001. I år vil den komme med 10-20 stjerneskudd i timen på det meste, men overraskelser er fortsatt mulig. Den ar aktiv fra 6. til 30. november, men med maksimum den 17. Stjerneskuddsvermer generelt er mest synlige etter midnatt siden det da vil være romsteiner med størst fart som treffer jordatmosfæren. I år er månen ny den 15.november så det skulle gi mørke netter rundt maksimum for svermen.
Siden kometen er i sitt nærmeste til sola når restene treffer jorda er farten på småsteinene den har parkert i banen sin på opptil 71 km/s. Dette er nær maksimal fart et objekt kan ha på vei inn i jordatmosfæren og likevel komme fra vårt solsystem. Det betyr også at de har korte, lyssterke baner som brenner opp mange mil oppe i atmosfæren. Men det hender sterke ildkuler er å se fra den siden noen biter er vesentlig større enn små sandkorn. Nedfall er ikke sannsynlig siden de brenner opp høyt i atmosfæren.

https://solarsystem.nasa.gov/asteroids-comets-and-meteors/meteors-and-meteorites/leonids/in-depth

Perseidene 12. og 13.august

  • Ukategorisert

Natten mellom 12. og 13.august vil svermen ha største aktivitet. En avtakende måne kommer opp omtrent midnatt den 12.august så det skulle være mulig å se noen strerke stjerneskudd.

Sterke stjerneskudd som kalles ildkuler kan svermen også inneholde. Er natten mild så er det å være tålmodig! Det er ikke mange ganger i livet man får se en ildkule som vare bare noen sekunder, men som kan lyse opp terrenget om den er sterk nok! Meld fra til Norsk meteornettverk om du observerer en!

Bildet viser radialpunktet for Perseidesvermen 12. og 13.august 2020 (timeanddate.com)

Perseidene er alle raske og de brenner opp høyt i atmosfæren så vi vil ikke finne noen av dem nede på bakken. Det er også derfor de gir korte og lyssterke stjerneskudd.

Hvert år krysser Jorda banen til kometer og rester av tidligere kometer. Dette vil vi se som strømmer av meteorer eller stjerneskudd. Disse små og store steinene har ulik fart og retning når de treffer jorda som farer av gårde med om lag 30 kilometer i sekundet rundt sola.

I noen dager i august passerer jorda banen til komet Swift-Tuttle som gir meteorstrømmen vi kaller perseidene siden den synes å stråle ut fra et punkt i stjernebildet Persevs på den nordlige stjernehimmelen. Dette punktet er om lag det samme hvert år og kommer av en perspektiveffekt. Hvis du bøyer hodet opp i et regnvær ser det ut som regndråpene kommer fra et punkt på himmelen over deg selv om du vet at de alle faller omtrent rett ned og alle dråpene er parallelle. Meteorene kommer også i rette linjer men synes å komme fra et fast punkt langt borte. Hvis du kan trekke en strek gjennom flere stjerneskudd vil de se ut som det kommer fra  omtrent samme punkt.

Meteorsvermen Perseidene har vært kjent i flere tusen år. Det maksimale antall som kan observeres og som inntreffer 12. eller 13. august er beregnet til maksimalt 150- 200 pr time. Dette gjelder kun for dem som har mørk himmel og svermens utstrålingspunkt i senit eller rett over hodet. Noe lavere tall her i Norden med lyse netter og noen som kommer under horisonten.

Det er vanskelig da å si hvor mange som kan sees her i Norge, men det kreves en god del tålmodighet og kanskje så få som de aller lyssterkeste som det er noen få av i timen kan antas å bli sett ut på morgensida. Perseidene er dessuten kjent for å lage korte spor som gjør det til en ekstra utfordring for den som vil bivåne det hele.

Marsopposisjon 2020-den beste på mange år i Norge og på Svalbard

  • Ukategorisert
Planeten Mars 6742 km i diameter ved ekvator, 24 timer og 39 minutter rundt sin egen akse og 25 grader helning av rotasjonsaksen mot baneplanet. Mars har årstider som på Jorda, men banen er mer langstrakt og det gjør at variasjonene i solinnstråling er mye større enn på Jorda.(Kilde:Pixabay)

Planten Mars er kjent fra oldtiden. Den er kjent for sin røde farge og at den annethvert år omtrent øker sin lysstyrke. Avstanden til planeten er da så pass kort at den også blir benyttet til å sende romsonder til Mars. «Vinduet» er åpent i noen uker omtrent hvert annet år og denne gangen har både amerikanere, kinesere og de forente arabiske emirater sendt eller planlagt å sende sonder til den røde planet.
En planet lyser med jevn stryke og ikke med funkling som en stjerne. Det er fordi stjerner er punktkilder som blir påvirket av luftbevegelser spesielt nær jordoverflaten. Planeter er runde skiver som ikke forstyrres så mye av lysbryting.
Lysstyrken er alltid størst når Mars står motsatt av solas posisjon på himmelen slik at den står høyeste på himmelen i sør rundt midnatt. På norsk kalles det også for en planets motstilling, som alle planeter unntatt Merkur og Venus har. I år skjer dette for Mars sin del 13.oktober. Sist dette skjedde var 27.juli 2018 og det vil igjen inntreffe 8.desember 2022. For det blotte øye her i nord vil opposisjonen i år være litt lyssvakere enn den i 2018, men den vil stå høyere på himmelen enn den gangen og derfor kan vi si at dette er den gunstigste opposisjonen på lenge. Den vil da være 62,5 millioner kilometer fra Jorda. Årsaken til at lysstyrken varierer ved hver opposisjon er at Mars går i en mer avlang eller elliptisk bane enn Jorda. Ved en Mars opposisjon står Sola, Jorda og Mars på en rett linje i forhold til hverandre. Mens Jorda har omtrent samme avstand til Sola hele tida vil Mars sin variere mer. Ved opposisjonene 3.mars 2012 og 19.februar 2027 vil Mars være nær sitt mest fjerne fra Sola og avstanden til Jorda vil da være 100 millioner km. 27.juli 2018 var planeten 58 millioner km fra oss. Det nærmeste på 60000 år var faktisk 27.august 2003 da den var 55,757 millioner km fra oss.
I midt-Norge, i Trondheim, vil Mars være 32 grader over horisonten ved midnatt og lysstyrken -2.4 mag Planetskiven vil være 22 buesekunder og et teleskop med minst 6 cm åpning vil kunne vise mørkere og lysere områder på planeten. Bedre og bedre jo lenger sør den observeres. Forstørrelsen i teleskopet bør være minst 50 x, men det blir ikke nødvendigvis bedre med stor forstørrelse fordi også lufturoen da også forstørres og lysstyrken smøres ut og kontrastene blir dårligere.

I skrivende stund i slutten av juli, er størrelsen på planeten 13 buesekunder i teleskopet og kan iakttas best omtrent kl 2 om natta. Selv 15.september vil den være nær sitt største, da vil den være 21 buesekunder. Den vil derfor være et fint objekt i september, oktober og november. 13.november, en måned etter vil den være 17 buesekunder. Det vil si at dette er alt i alt den beste Marsopposjon på lenge for oss i Norge og Skandinavia.

Mars sett fra Trondheim natta mellom 13. og 14.oktober 2020(Kilde:Stellarium)

Denne natta vil Mars være godt synlig fra Longyearbyen på Svalbard(17 grader over horisonten) til Kristiansand(36 grader over horisonten). Planeten vil selvfølgelig også være godt synlig de nærmeste ukene og dagene rundt dette tidspunkt også. Lysstyrken i Longyearbyen vil være -2.2 mag siden det er mer atmosfære å komme gjennom enn i Trondheim, men det har ingenting å si for synligheten av planeten der mot nord.

Å observere Mars og dens to små drabanter

Mars med sine to drabanter. Phobos og Deimos som kan sees i teleskop med minst 30 cmåpning og gode forhold(Kilde:Stellarium)

En Mars opposisjon er en utmerket anledning til å fornye både sine observasjon med blotte øyne og med teleskop på stjernehimmelen. Et teleskop med 6 cm åpning og større er best. Med eller uten motordrev for å følge stjernene. Men av et kvalitetsmerke! Mange, inkludert denne forfatteren skaffet seg sitt første teleskop til nettopp en Mars opposisjon. Men Mars i opposisjon med en mørk himmelbakgrunn er også et syn for øyet.
Mars har to måner eller drabanter som ble oppdaget av Asaph Hall i 1877, Phobos og Deimos. Lysstyrken til Phobos er 10,7 ved opposisjon og Deimos er 11,7. Man må ha minst en 30 cm teleskop og gode forhold for å se dem, siden de ellers vil forsvinne i lyset fra Mars som er mer enn 10000 ganger sterkere. Phobos er 22 km i diameter og Deimos er 12 km tvers over. Mars selv er 6742 km tvers over ved ekvator. Planeten bruker 24 timer og 39 minutter på å gå rundt sin akse en gang. Det vil si at Marsdøgnet er 39 minutter lengre enn vårt slik at det på den måten skal være mulig å følge rotasjonen hvis man stiller inn teleskopet i 21 tiden og lager tegninger eller fotografere planeten gjennom natten. Det mørke båndet vi ser på bildet bør kunne sees i et teleskop og dermed hvordan den forandrer posisjon. Vent en times tid mellom hver gang du ser på den slik at roasjonen da blir synlig. Mars har omtrent samme helning av aksen med retningen til Sola så der er det årstider akkurat som på Jorda. Den vil være gunstig plassert i flere uker slik at man kan lage seg en hel serie av tegninger eller fotografier. Da vil man også se at observasjonsforholdene varierer fra natt til natt.