Blogg

En fin høstkomet

En komet som ble oppdaget i fjor, kan bli ganske lyssterk i oktober.

Bjørn Håkon Granslo, amatørastronom

Kometen har fått navnet C/2023 A3 (Tsuchinshan-ATLAS) og ble oppdaget ved de astronomiske institusjonene ATLAS i Sør-Afrika og Purple Mountain Observatory i Kina. Ved oppdagelsestidspunktet var den veldig lyssvak (størrelsesklasse 18) og langt unna Sola (over sju astronomiske enheter). Kometen stammer fra de ytterste delene av solsystemet, den såkalte Oort-skyen. Dette er kometens første og trolig eneste besøk nær Sola.

Kometens utvikling

Etter oppdagelsen ble kometen gradvis klarere og mer aktiv. I april–mai 2024 hadde den utviklet seg til et godt synlig teleskopisk objekt av total størrelsesklasse 10,5, og med en kort, men godt synlig støvhale. Deretter stoppet lysøkningen og kometen hadde omtrent samme størrelsesklasse fram til første del av juli. Senere er kometen igjen blitt klarere. De siste observasjonene fra midten av august indikerte en størrelsesklasse på 8–8,5.

Det er uklart hvordan kometen vil utvikle seg videre. En autoritet på kometer, Zdenek Sekanina, hevder at kometen vil gå i oppløsning, mens andre mener den vil overleve passasjen om Sola.

Kartet viser bevegelsen til kometen fra 13. oktober (nederst til høyre) til 7. november 2024. Kometens posisjon er markert spesielt for kvelden 19. oktober, og ellers daglig kl. 20 norsk sommertid. Synsfeltet på kartet er på vel 30 × 50 grader og har nord opp og mot høyre. Kartet viser stjerner og deep sky-objekter ned til størrelsesklasse 7, det vil si objekter som er synlige i prismekikkert. Merk at kometen kvelden 15. oktober er nær kulehopen Messier 5 (M5) i stjernebildet Slangen (Serpens, Ser), og rundt 22. oktober noen grader nord for kulehopene M12 og M10 i stjernebildet Slangebæreren (Ophiuchus, Oph). Kartet er laget med programmet Guide 9.

Observasjonsmuligheter

Kometen passerer nærmest Sola (perihel) den 27. september i en avstand på 0,39 astronomiske enheter, det vil si tilsvarende planeten Merkurs avstand til Sola.

Frem til midten av oktober blir det krevende eller ikke mulig å observere kometen fra bakken på grunn av liten vinkelavstand fra Sola. Vinkelavstanden når midlertidig opp i 22–23 grader i noen dager rundt perihel. Kometen kan da antagelig observeres lavt på himmelen fra sørligere breddegrader om morgenen.

Kometen kan imidlertid følges fra verdensrommet, og i perioden 7.–11. oktober er den innen synsfeltet til SOHO-satellitten.

I denne perioden vil den såkalte fasevinkelen, vinkelavstanden mellom Sola og Jorda sett fra kometen, også være størst med opptil 172 grader. Sett fra oss blir kometen da ekstra belyst bakfra fra Sola. Dette kan resultere i en tilsynelatende lysstyrkeøkning på flere størrelsesklasser. Denne effekten er særlig stor for kometer med mye støv. Vi kan også observere denne effekten på skyer som står nær Sola eller Månen på himmelen.

Om kometen overlever perihelpassasjen, vil den fra 12.–13. oktober – også fra våre breddegrader – dukke opp på kveldshimmelen. Først vil den ses veldig lavt mot vest i skumringen, senere høyere på himmelen og mot en mørkere himmel. En nøktern prognose indikerer størrelsesklasse +2 til +3 når kometen dukker opp igjen, og rundt størrelsesklasse 6 i slutten av oktober. I slutten av november avtar lysstyrken til størrelsesklasse 9.

Det er godt mulig at kometen i oktober vil oppvise en tydelig og over ti grader lang støvhale og en enda lenger, men lyssvakere gasshale. Om dette slår til, vil kometen bli et veldig fotogent objekt! Vi får krysse fingrene og håpe på mange fine observasjoner av kometen i høst.


Hovedbilde: Komet C/2023 A3 (Tsuchinshan-ATLAS) kan bli fin å se på i oktober. Dette bildet ble tatt 10. juni med et åtte tommers teleskop. Foto: Wikipedia

Astronomi nr. 3 – 2024

Astronomi nr. 3 er sendt ut til medlemmene og her snart i handelen på Narvesen. Denne gangen har vi mer stoff enn noen gang tidligere. Vi har også for første gang en artikkel på nynorsk. Vi har en lang artikkel om kunstig intelligens i astronomien, og du kan også lese om eksoplaneter og kavliprisen. I tillegg har vi for første gang en artikkel på nynorsk, hvor du får gode tips om hvordan du kan fotografere kometer. Du kan selvfølgelig også lese om hvor du kan se etter komet Tsuchinshan-ATLAS, som kan bli et fint syn på himmelen.

Oversikt over innholdet:

  • Datamaskinene lærer seg universet: Maskinlæring blir et stadig viktigere verktøy for astrofysikere.
  • En leteaksjon av en annen verden: Kavliprisen i astrofysikk for 2024
    hedrer forskerne som har pionert studien av eksoplaneter.
  • Flaskepost til Europa: Jupiters ismåne skal endelig utforskes på nært hold.
  • Siste nytt fra Mars: De mest interessante oppdagelsene som er gjort på Mars de siste årene.
  • En fin høstkomet: En komet som ble oppdaget i fjor, kan bli ganske lyssterk i oktober.
  • Korleis ta gode bilete av kometar: Kometfotografering for deg som har litt erfaring fra før.

Faste spalter

  • Astronytt
  • Barnas univers: Eksoplaneter
  • Historisk: Forskningen ved Solobservatoriet bidro til verdensledende studier av Sola.
  • Stjernekart: oktober
  • Solsystemet i høst
  • Stjernebilder: Ørnen og Reven
  • Astrogalleri
  • Rapport
  • Astromiks

Solobservatoriet 70 år

Etter å ha lett land og strand etter et passende sted, ble drømmen om et norsk solobservatorium omsider oppfylt i 1954.

Vegard Rekaa, Astronom og daglig leder for Solobservatoriet

Grytidlig om morgenen en sommerdag i 1954 møttes en stor samling astrofysikere på et svaberg utenfor Sandefjord. Med seg hadde de store speil, en radioantenne og flere mindre teleskoper. De rigget opp alt utstyret mens en reporter fra NRK rapporterte ivrig om alt oppstyret og den store begivenheten de var der for å oppleve: En total solformørkelse på norsk jord. Og for første gang i landets historie hadde vi et etablert miljø av solforskere som kunne observere og rapportere fra hendelsen.

Leder for samlingen var professor Svein Rosseland, som noen år tidligere hadde kommet hjem fra et lengre forskningsopphold i USA. Der hadde han fått oppleve hvor mye verdifull og spennende forskning som er mulig, dersom man har tilgang til sitt eget solobservatorium. I kofferten hadde han med seg både tegninger, samarbeidsavtaler og drømmen om et stort, norsk solobservatorium. Ideen om et nytt observatorium i Oslo-­området eksisterte allerede før Observatoriet på Solli plass ble lagt ned i 1934, og planene tok etter hvert form på 30- og 40-tallet. Med Rosselands tanker om å bygge et solobservatorium, etablerte det seg etter hvert et felles mål om å bygge ferdig Solobservatoriet til solformørkelsen i 1954.

Planene tar form

Målet var å bygge et observatorium som skulle gi forskerne ny innsikt i hva solaktivitet er og hvordan den blir til. Fra ideen om et norsk solobservatorium først ble lansert, til åpningen i 1954, ble alle valgalternativene grundig undersøkt. Observator Rolf Brahde ved Universitetet i Oslo reiste rundt til alle kjente solobservatorier som fantes på den tiden, for å høste erfaringer og se deres tegninger av tekniske løsninger. Resultatet var et sett med planer for det som skulle bli verdens mest moderne solobservatorium.

Stedet observatoriet skulle bygges, var ikke åpenbart fra starten. Universitetet i Oslo hadde tidligere kjøpt en tomt som var tiltenkt formålet på Voksenkollen i Oslo. Men lys, sot og vanndamp fra en voksende hovedstad gjorde denne eiendommen uegnet. Tomten ble dermed solgt og fortjenesten av salget ble satt til side som finansiering til å bygge det nye observatoriet et annet sted.

Forskerne hadde noen overordnede kriterier å gå etter når de så etter en ny eiendom:

  • Observatoriet skulle ligge på en høyde, slik at det var fri sikt i alle himmelretninger.
  • Det måtte ligge langt fra store byer, bilveier og store fabrikker.
  • Det skulle være mørkt, slik at forholdene lå til rette for nattlige observasjoner på sikt.
  • Observatoriet måtte ligge langt fra store vann og elver, som er kilde til store mengder is-partikler i luften om vinteren, noe som forstyrrer observasjonsforholdene.
  • Observatoriet måtte ligge i «kjørbar avstand» fra kontorene på Universitetet i Oslo.

Et stort område av Østlandet ble undersøkt, helt fra Gol i vest, Kongsvinger i øst og til Dovre i nord. Rolf Brahde med flere brukte flere år på å oppsøke de toppene som så mest aktuelle ut på kartet, med teleskop, kamera og en radiomottaker i sekken. På hvert sted de kom til, tok de bilder av stjernene og målte radiostøy på jakt etter plassen med de skarpeste bildene og minst mulig radioforstyrrelser.

Valget falt til slutt på Gunnarshaugen i Lunner kommune, to kilometer øst for arbeiderbygda Harestua langs Gjøvikbanen en liten time nord for Oslo. Gunnarshaugen huket av på alle kriteriene de hadde satt seg, men kanskje viktigst av alt: Det var her de hadde tatt de skarpeste bildene av stjernehimmelen, og det var lite annen radiostøy i området. Det var også en stor fordel at det allerede var anlagt skogsvei helt frem til Piperen gård som lå bare noen hundre meter ned åssiden, så det var kun nødvendig å bygge vei den siste biten.

Solobservatoriets beliggenhet. Grafikk: Google Maps

Radiostasjonen åpner

Byggingen av avdelingen for radioastronomi, radiostasjonen, startet først. På en tilbaketrukket del av eiendommen monterte de to store kommunikasjonsantenner, som de hadde overtatt etter forsvaret. Den ene ble montert på en hjemmelaget ekvatorial-­montering, bestående av to kraftige betongsøyler som sammen dannet en 30 graders vinkel. Den andre fikk en ordinær Alt-Az-montering. Like inn i skogen ble det også bygget et 200 meter langt radiointerferometer bestående av fem antenner som var satt opp i en øst-vest-retning. Sammen skulle disse antennene måle radiobølger fra Sola, og dermed gi verdifull innsikt i Solas aktivitetsnivå og mekanismene bak.

Radiostasjonen åpnet i 1949, mange år før resten av observatoriet skulle være klart til bruk. Det finnes få tekster som beskriver aktiviteten på radiostasjonen, men noen enkle beskrivelser er det mulig å utlede: Stasjonen var stabil og ga gode data jevnt over i hele sin levetid. Noen antenner ble byttet ut underveis, i takt med nye, spennende forskningsoppgaver.

Den viktigste kunnskapen radioteleskopene bidro med, var innsikt i de elektromagnetiske mekanismene bak solflekker og solstormer. Takket være nærheten til og det gode samarbeidet med forskerne som jobbet med de optiske observasjonene, kunne man raskt samkjøre observasjoner og dokumentere fenomenene de så i radiobølger og synlig lys. Denne muligheten fantes ingen andre steder i verden på den tiden, så mange av de resultatene som kom ut av observasjonene på radiostasjonen, står fortsatt som viktige milepæler i vår utforsking av solaktivitet.

Soltårnet

Den optiske avdelingen av Solobservatoriet, som i all hovedsak foregikk i soltårnet, ble påbegynt i 1951 og sto ferdig i 1953. Det besto av et 20 meter høyt tårn utstyrt med speil i hver ende, en solfølger og en toppmoderne spektrograf. Teleskopet var utstyrt med et hovedspeil på 33 cm, en brennvidde på 31 meter og et svimlende blendertall på f/100.

Coleostatspeil i tårnet på Solobservatoriet. Foto: Museum for universitets- og vitenskapshistorie/UiO

Det tok likevel et halvt år til før Solobservatoriet på Harestua var klart for offisiell åpning. Utstyr måtte kalibreres, infrastruktur for håndtering av kamera, speil og ikke minst data måtte på plass, og mannskapet trengte å øve inn hele operasjonen fra åpning av kuppelen til billedtaking. Målsetningen var at alt skulle være klart i god tid til solformørkelsen 30. juni 1954. Nøyaktig én måned før var alt klart. Fredag 31. mai 1954 ble Solobservatoriet åpnet og var klart til bruk!

Observator Rolf Brahde og professor Svein Rosseland står ved rekkverket under kuppelen i tårnet til solteleskopet på Solobservatoriet. Bildet er tatt under den formelle åpningen 31. mai 1954.
Foto: Museum for universitets- og vitenskapshistorie/UiO

Åpningen av Solobservatoriet
Historisk klipp fra NRK Filmavisen: https://www.nrk.no/skole-deling/12666

Tilbake til svaberget

Det beste hadde vært å observere den totale solformørkelsen fra Harestua, men siden totalitetssonen lå et stykke lenger sør, valgte de å ta med seg de store speilene fra soltårnet, en rektangulær radioantenne på ca. to meter og flere mindre teleskoper og kamera. Stedet de valgte seg, var på Vesterøya, like utenfor Sandefjord, hvor de var tidlig på plass og klare til å observere solformørkelsen som skulle komme midt på dagen. I tillegg hadde de utstyrt et fly med kamera og teleskop som skulle følge solformørkelsen over skyene.

Værforholdene på bakken var ikke optimale, men de fikk noen glimt av solformørkelsen og tatt gode målinger med radioantennen. Det viktigste var kanskje likevel mediedekningen: Norge hadde fått et forskningsmiljø i verdensklasse på solfysikk, og NRK Filmavisen gjorde en fabelaktig jobb i å rapportere fra både åpningen på Harestua og solformørkelsen.

Solformørkelsen i 1954
Historisk klipp fra NRK Filmavisen: https://www.nrk.no/skole-deling/14696

På dette tidspunktet var det ingen som visste hva Solobservatoriets viktigste bidrag til forskningen skulle bli. Forskerne hadde mange gode ideer, noen som skulle bli forkastet, og andre som skulle bli husket som viktige bidrag til et internasjonalt forskningsmiljø. Solfysikk-miljøet som ble dannet på den tiden, lever fortsatt den dag i dag ved Universitetet i Oslo, og har nå fått navnet RoCS: Rosseland Centre for Solar physics, til ære for Solobservatoriets grunnlegger.

Solobservatoriet har også vært en viktig inspirasjon for mange nordmenn som etter besøk til Harestua har valgt å leve ut sin drøm om å ta utdanning og arbeid innen akademiske og tekniske fag.

Her har skogen rundt solobservatoriet blitt hugget ned for å gi nødvendig sikt.
Foto: Museum for universitets- og vitenskapshistorie/UiO

Dette er den første artikkelen i en serie. Videre i Astronomi-bladet vil du kunne lese mer om de to neste epokene i Solobservatoriets liv: Som et operativt forskningssenter på solfysikk og et aktivt formidlingssenter for astronomi. Hvis du ikke allerede er abonnent, kan du bli det her.

Toppbilde: Solobservatoriet på 1950-tallet før trærne ble hugget ned. (Foto: Museum for universitets- og vitenskapshistorie/UiO)

Astronomi nr. 2 – 2024

Astronomi nr. 2 sendes ut i siste halvdel av mai. Denne gang med fyldig artikkel om suksessen med helikopteret på Mars, i tillegg til artikler om eksotiske fenomer i Universet. Vi har også markert et par viktige hendelser i norsk astronomihistorie,  og testet teleskop fra Illustrert Vitenskap og lest barnebøker. 

Oversikt over innholdet:

  • Ville vi eksistert uten kilonovaer?

  • Høytsvevende Mars-eventyr

  • Mysteriet om ultramassive svarte hull

  • Skal jakte på gravitasjonsbølger
    fra verdensrommet

  • Proxima b: Den nærmeste eksoplaneten

  • Den første norske kometoppdagelsen Oppdaget for 85 år siden av
    amatørastronom Olaf Hassel.

  • Teleskop fra Illustrert Vitenskap: Et bra eller dårlig innmeldingstilbud?

Faste spalter

  • Astronytt
  • Barnas univers: Sola
  • Historisk: Solobservatoriet 70 år
  • Stjernekart: august
  • Solsystemet i sommer 
  • Stjernebilder: Kefeus
  • Astrogalleri
  • Rapport
  • Astromiks

Astronomi nr. 1 – 2024

Astronomi nr. 1 sendes ut til medlemmene midt i februar. Nå som solflekkaktiviteten, og dermed nordlysaktiviteten, nærmer seg maksimum, har vi denne gangen flere artikler om nordlys. I tillegg har vi som vanlig flere artikler med aktuelle temaer fra Universet. Denne gangen starter vi dessuten med en slags liten artikkelserie om billigteleskop: Er det søppel eller brukbart? 

Oversikt over innholdet:

  • På sporet av det mørke universet: De første bildene fra romteleskopet Euclid viser hva vi har i vente.
  • Det kraftigste Mars-skjelvet: Skjelvet gir nytt innblikk i hva som foregår i Mars’ indre.
  • Et nytt kosmisk mysterium: Svært energirik partikkel med ukjent opphav.
  • Problemet med universets ekspansjon: Ulike målemetoder gir forskjellige svar på hvor raskt universet utvider seg.
  • Fin vårkomet: Komet 12P/Pons-Brooks kan bli synlig uten kikkert i april.
  • Heftig nordlyssesong i vente:  Aktiviteten på Sola styrer styrken og hyppigheten av nordlys, og er nå på vei mot et nytt maksimum.
  • Ta egne bilder av nordlyset: Du kan bruke mobiltelefonen eller et speilreflekskamera
  • Teleskop fra lekebutikken: Kan de brukes på stjernehimmelen?

Faste spalter

  • Astronytt
  • Barnas univers: Det fantastiske nordlyset
  • Historisk: Der universet ble oppdaget
  • Stjernekart: mars
  • Solsystemet i vinter og vår
  • Stjernebilder: Tvillingene
  • Astrogalleri
  • Rapport
  • Astromiks

Astronomi nr. 4 – 2023

Astronomi nr. 4 blir sendt ut til medlemmene midt i november. Denne gangen har vi mye spennende nytt om galaksen vår og om eksotiske objekter der ute. I tillegg en spennende artikkel om antennene som har tatt i mot signalene fra alle romsondene som har blitt sendt ut i Solsystemet.  Dere får også mange gode julegavetips i denne utgaven.

Oversikt over innholdet:

  • Hvordan måle Melkeveiens masse?
  • Universets diamantfabrikker
  • En helt ny verden
  • En kommende kosmisk eksplosjon
  • En ordliste for universet
  • Strømming av astronomiske begivenheter

Faste spalter

  • Astronytt
  • Barnas univers: Årstider i solsystemet
  • Historisk: Deep Space Network 60 år
  • Stjernekart: desember
  • Solsystemet i vinter
  • Stjernebilder: Svanen
  • Astrogalleri
  • Rapport
  • Astromiks

Astronomi nr. 3 – 2023

Astronomi nr. 3 blir sendt ut til medlemmene og til Narvesen i begynnelsen av september. I denne utgaven er det nok en gang mye spennende. I serien om stjernebilder kan dere lese om det litt ukjente stjernebildet Hvalen, eller Hvalfisken, og vi er også litt filmaktuelle og har med en artikkel om Robert Oppenheimer. Ellers er det som vanlig flere artikler med siste nytt fra universet, og dere kan lære mer om okularer.

Oversikt over innholdet:

  • Webb-teleskopets første år.
  • De svarte hullenes far
  • Et kosmisk hav av gravitasjonsbølger
  • Alt du trenger å vite om Euclid
  • Supernovaer og liv i universet
  • Okularer – en kort guide

Faste spalter

  • Astronytt
  • Barnas univers: Rare måner
  • Historisk: The Grand Tour
    Voyager-sondenes fantastiske reise.
  • Stjernekart: oktober
  • Solsystemet i høst
  • Stjernebilder: Hvalen
  • Astrogalleri
  • Rapport
  • Astromiks