Planeter

Planeter

Planeten mars(bildet må byttes ut), foto: Erik Sundheim

Eksempel for Mars: Planeten Mars i opposisjon. En liten sørpol er såvidt synlig nederst til venstre (klokka 8 ). Bildet er satt sammen med stacking i programmet RegiStax, hentet piksler fra de beste 25% bildene fra en stabilisert video på 4000 bilder. Bildet er så etterbehandlet i Adobe Photoshop. Mars er virkelig fin å se på i et lite teleskop! Et finere syn i virkeligheten! Kamera Zwo ASI 183mm på Skywatcher EQ6 montering teleskop 90mm f/7 refraktor filmet i Oslo 2020-10-12.

Opposisjon

En planet er i opposisjon når Solen og planeten står i motsatt retning av hverandre, sett fra Jorden. Det er da optimale forhold for å observere den, av tre grunner:

• Den er noen dager fra å være nærmest Jorden (men den er ikke like nær ved hver opposisjon)
• Den står høyest i sør når natten er som mørkest
• Hele planetens skive er belyst av Solen

Det er bare planeter utenfor Jordens bane som kan være i opposisjon. Mars, Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun kan være i opposisjon. Venus og Merkur kretser innenfor Jordens bane, og kan derfor aldri være i opposisjon.

Når planeten er i opposisjon, står den opp ved solnedgang og går ned ved soloppgang, akkurat som fullmånen. Vanligvis gir opposisjoner om vinteren bedre observasjonsforhold enn opposisjoner om sommeren. Dette er fordi planeten står høyere på himmelen når den er i opposisjon om vinteren. Dessuten blir det ikke helt mørkt om sommeren i Norge.

Mars er nærmest Jorden ved opposisjoner om sommeren i Norge, men da står Mars lavt på himmelen. Derfor, og fordi det ikke blir helt mørkt da, er det, sett fra Norge, gunstigere å observere opposisjoner godt uti september og i oktober, selv om Mars ikke er fullt så stor og lyssterk.

Planetarisk imaging vs DSO imaging

Planetarisk imaging utføres ved å ta en film av planeten over noen minutters tid og så bruke programvare for å plukke ut og de beste bildene. Dette kalles "Lucky imaging". Deretter kan det resulterende bildet skarpes opp med wavelets og etterbehandles. Flats eller darks er unødvendig for typiske norske temperaturer, de fleste planetkameraer er og ukjølte.

• Mtp. teleskop er en Newtonian eller SCT 8" eller større er et fint utgangspunkt. 6" instrumenter kan brukes selv om de er i minste laget. Obstruksjon bør være minst mulig, og helst under 40%. Men man skal ikke overvurdere dette problemet, mange fine bilder er tatt med feks en C11 som har 34% obstruksjon. En fordel med Newtonians er at man lett kan sette inn mindre sekundærspeil når man vil bedrive planetarisk imaging. Det er unødvendig med karbonrør siden man uansett fokuserer rett før man tar bildene og temperaturen ikke rekker endre seg mye ila noen få minutter. For dem med litt mer penger i banken er det fint om man kan få tak i et instrument med pyrexglass eller, enda bedre, kvarts, i motsetning til billig BK7 glass som det er i en del masseproduserte reflektorer. Sistnevnte bruker lang tid på å termalisere.

• Kollimering, fokus og termalisering av instrumentet er ytterst viktig, man må også unngå å fyre for hardt med heaters eller sikte gjennom varmedis fra hustak etc. Seeing er også ytterst viktig og det finnes seeingvarsler for en gitt lokasjon. Prøv å unngå fotografering når det er for mye "jet stream" og dårlige seeingindekser (men fasiten er hva du ser, ikke hva varselet sier).

• Man kan laste mounten med et større instrument enn for DSO imaging siden trackingnøyaktighet er langt mindre kritisk. Man trenger heller ikke perfekt polaralignment, PPEC eller guiding selv om ingen av delene skader. Planeter kan holdes i sentrum av field of view med håndkontrolleren mens man tar data. Alt-az mounts og dobsonians fungerer også.

• Feltkorrektur er unødvendig siden man driver midt i skarpfeltet på teleskopet. Dvs trengs det ingen ingen komakorrektor, reducerkorrektor eller korrigert frontplate. Derimot kan det være nødvendig med Barlowlinser, gjerne flere ulike, så man kan oppløse flere detaljer når seeingen er god. Det er unødvendig å kjøpe dyre Barlows/Powermates før man har lært seg basic arbeidsflyt og funnet ut om dette er noe man vil drive med, eller om lokale forhold er gode nok til at optikken kommer til sin rett.

• Motorisert focuser er en fordel. Man kan fokusere på en stjerne og så slewe til planeten som et utgangspunkt. Purister snakker om at man bør fokusere på selve planeten og refokusere hvert filter, men dette er ikke nødvendig som et utgangspunkt. Noen planeter er lettere å fokusere på enn andre, eller har måner man kan fokusere på.

• Kamera har gjerne liten chip, høy framerate og lav readnoise. Aktuelle kamerasensorer kan være bla IMX290, IMX224, IMX462, IMX482, IMX485, IMX432, IMX585, IMX662, IMX678. Noen av disse er best for solimaging. Har du et kamera beregnet på DSO kan du øke frameraten ved å minske region of interest (dette bør man egentlig alltid gjøre). Monokamera + filterhjul er i teorien best men man skal være god før dette har så mye å si, det er lagt ut veldig fine planetbilder med fargevariantene av feks IMX290, IMX224 og IMX462. Man kommer langt med å ta R/G/B. Noen planeter har detaljer som ses med visse filtre, feks UV/IR filtre for Venus og metanfilter for Jupiter. Pixelstørrelse regnes ut ulikt enn for DSO imaging. For dårlig seeing bør man jobbe på en f-ratio som er 3x pixelstørrelse, for moderat 5x og for god seeing ca 7x, sies det. Et av de nye planetkameraene med IMX678 har veldig små pixler (2 mikron) og kan settes rett i en C11 på f/10.

• Raspberry Pi baserte arkitekturer er ubrukelige pga lav throughput, man trenger en pc eller minipc med SSD og USB 3 porter og kabler.

• Det er bedre å bruke et finderscope eller red dot finder enn platesolving. Planeter er i motsetning til DSOs lette å se. Sentrer planeten i teleskopet og sett så inn eventuelle barlows og sentrer igjen med et okular før du setter i kamera. Man kan sikte seg inn lenge før det blir skikkelig mørkt.

• Lysforurensing har lite å si. Det trenger heller ikke være 100% natt for at man skal kunne få ut OK data.

• Objektet bør være høyest mulig på himmelen. Under 30 grader blir det stort sett dårlige resultater. Seeing kan forandre seg fort og man bør følge med over lengre tid for å fange de øyeblikkene som er virkelig gode. Den er ikke nødvendigvis best når planeten er høyest. Man bør bruke en såkalt atmosfærisk dispersjonskorrektor for å unngå fargefeil forårsaket av brytning i atmosfæren, dette er viktig om man er under 45 graders altitude og muligens noe høyere enn det.

• Om du har et Canon DSLR kan du prøve deg på dette her med en USB kabel og et program som heter EOS Movrec. Da kan du lagre filmer med previewfunksjonen. Dette funker fint til bla månemosaikker.

• Lengden på dataseriene varierer og er begrenset av rotasjonen til planeten inntil du får trailing. Her får man lese seg opp på det spesifikke målet og teste hvor lang tid man kan eksponere med gitt oppsett, samt hva man bør ha på histogrammet i de ulike fargene. Man kan ta lengre dataserier om man bruker derotasjonssoftware som WinJupos. Månekratre kan eksponeres veldig lenge og er fine i ren rødkanal, som har bedre seeing enn blå og grønn. Disse bør fotograferes når månen ikke er fullt opplyst pga skygger som gjør det lettere å se detaljer. Plato-krateret er svart og fint på fullmåne.

• Programvare: Stacking gjøres i Autostakkert! eller Planetary System Stacker (PSS). Registax6 kan brukes, men er buggy og utdatert. Wavelet sharpening kan gjøres i PSS eller Registax6. Månemosaikker kan skjøtes i FitsWork. Husk at det må indikeres hvorvidt man stacker en surface eller planet i stackeprogramvaren.

Ressurser for planetarisk imaging

• Jerry Lodriguss sin introduksjon til planetarisk imaging
• Emil Kraaikamps site om planetarisk imaging og lucky imaging av DSO
• Christophe Pelliers site om planetarisk imaging
• Damian Peach's site om planetarisk imaging
• Foredrag av Damian Peach om planetarisk imaging
• Foredrag av Christopher Go om planetarisk imaging del 1
• Foredrag av Christopher Go om planetarisk imaging del 2
• Foredrag av Christopher Go om planetarisk imaging del 3
• Marc Delcroix' site om planetarisk og DSO imaging