2022
Antall galakser på en mm^2
Kilde: xkcd via facebook Norsk Astronomisk Selskap https://ift.tt/htM5EfX
Guiding av James Webb-teleskopet!
Dette FGS-instrumentet er forklaring på hvordan James Webb-teleskopet guides og peker så nøyaktig! FGS har et mindre og separat teleskop som fotograferer en stjerne 16 ganger/sek for å oppdatere speilstyringen.
Etter å ha startet kalibreringen av de 18 primærspeilene med Webbs første deteksjon av stjernelys i det nær-infrarøde kameraet (NIRCam), jobber teleskopteamet hardt med de neste trinnene for full drift av teleskopet. Teamet bruker et annet instrument, Fine Guidance Sensor(FGS), for å låse det til en guidestjerne og peke teleskopet riktig med høy nøyaktighet.
Graden av presisjon som den kan oppdage endringer i pekingen til et himmelobjekt tilsvarer en person i Oslo som kan se øyebevegelsen til noen som blinker ved i Trondheim 500 kilometer unna!
Detaljer: https://ift.tt/x0q82Ty
#jwst #NASAWebb #ESA_webb #Csa_Asc #WebbSpaceTelescope #astronomi via facebook Norsk Astronomisk Selskap https://ift.tt/5sRCWqe
Bli klok og underholdt med Donald!
I hjertet av hjertetåken!
Hjertetåken, også kalt IC 1805, er en stjernetåke i stjernebildet Kassiopeia med en avstand på 7500 lysår fra Jorden. Formen passer til Valentinsdagen, og dette hjertet lyser sterkt i rødt lys som sendes ut av dets mest fremtredende element: eksitert hydrogen. Den røde gløden og den større formen er alle skapt av en liten gruppe stjerner nær tåkens sentrum. I hjertet av hjertetåken er unge stjerner fra den åpne stjernehopen Melotte 15 Credit:John Corban & the ESA/ESO/NASA Photoshop FITS Liberator
Astronomi nr. 1 2022
I Astronomi nr. 1 har vi selvfølgelig en artikkel om James Webb-teleskopet, som akkurat nå er framme og nå avkjøles og gjøres klar til å starte observasjonene. Vi er også ekstra glade for at vi denne gangen har en artikkel om Kuiperbeltet skrevet av Jane Luu, som faktisk var den som oppdaget det.
I tillegg er det artikler om blant annet stjernebilder, teleskoper og foreningen Bevar mørket!
Her er en oversikt over innholdet:
- Giganten i rommet: James Webb-teleskopet
- De neste romteleskopene: Euclid og Nancy Grace Roman
- Gigantisk strålingsutbrudd: Magnetar observert med instrument utviklet i Norge
- På sporet av Kuiperbeltet
- Kattøyetåken
- Kan kosmologer teste strengteori?
- Teleskoper del 3: Reflektoren
- Bevar mørket
- Stjernebildet: Løven
- Sirius B fotografert fra Norge
Faste spalter:
- Astronytt: Nyheter fra verdensrommet
- Stjernehimmelen februar til mai
- Rapport
- Astromiks: Bokanmeldelse, lederspørsmål, m.m.
- Astrogalleri: Lesernes egne bilder
Meld deg inn i Norsk Astronomisk Selskap her for å abonnere på bladet. Bladet blir også tilgjengelig hos Narvesen i løpet av februar.
På kollisjonskurs
Melkeveiens dramatiske framtid.
Maria Hammerstrøm, redaktør – astrofysikk, Astronomi
Solsystemet vårt har eksistert i rundt fem milliarder år. Galaksen vår var her lenge før det. De eldste stjernene her anslås å være over 13 milliarder år gamle, nesten like gamle som universet. Akkurat nå er det ganske stille og fredelig her i vårt galaktiske hjørne. Men hva vil skje med Melkeveien i fremtiden?
Vårt kosmiske nabolag
Melkeveien utgjør, sammen med over 50 andre galakser, en galaksegruppe kalt Den lokale gruppen. De fleste galaksene i Den lokale gruppen er små sammenlignet med Melkeveien. Andromedagalaksen (M31) er en spiralgalakse på omtrent samme størrelse.
Alle galaksene i gruppen vår suser gjennom verdensrommet i høye hastigheter, men de forsvinner ikke ut i det store universet av den grunn. Det er fordi de holdes samlet av gjensidige gravitasjonskrefter.
Vi kan måle hvordan galaksene i gruppen vår beveger seg og regne ut hvordan de vil bevege seg de neste milliarder årene. Slik har vi funnet ut at Andromedagalaksen er på kollisjonskurs med Melkeveien! Hvordan kommer dette til å gå for oss?
Kosmisk fyrverkeri
Til å begynne med vil Andromedagalaksen sakte, men sikkert se stadig større ut på himmelen vår. La oss reise fire milliarder år fram i tid. På dette tidspunktet har vi riktignok et større problem enn Andromedagalaksen, nemlig at Sola er i ferd med å dø og Jorda er blitt ubeboelig. Men hvis vi ser bort fra akkurat den detaljen: Datasimuleringer kan vise oss hvordan denne kjempekollisjonen kommer til å utvikle seg.
Når de to galaksene er nære nok hverandre, vil de begynne å rive og slite i hverandre med gravitasjonskreftene sine, og de vakre spiralarmene til de to galaksene blir dratt i stykker. Det ser utrolig dramatisk ut, spesielt når vi tenker på at vi, der vi henger på slep etter Sola, blir dratt med i prosessen.
Det er heldigvis enormt store avstander mellom stjernene innad i en galakse. Galakser består for det meste av tomrom. Det betyr – utrolig nok – at når de to galaksene kolliderer med hverandre, selv med alle de kaotiske stjernebevegelsene, er sannsynligheten ufattelig liten for at det er en eneste stjerne som vil kollidere med en annen!
Det som skjer er at stjernene vil bli slynget ut av banene sine. Solsystemet vil trolig bli kastet av gårde til en annen del av galaksen – eller kanskje slynget helt ut av galaksen. Det kan høres ensomt og skummelt ut at vi kanskje skal sveve der ute alene, men det har egentlig ingen praktisk betydning for oss at vi er en del av en galakse. Det som er viktig for oss, er å ha en stjerne å få lys og varme fra. Men på dette sluttstadiet i Solas liv vil det være for mye lys og varme for oss, at vi forhåpentligvis har vi funnet oss et nytt sted å bo.
En ny galakse
Med tiden vil de to galaksene slå seg sammen og falle til ro, og bli til en ny, større galakse. Den nye galaksen vi får da, har fått kallenavnet Milkomeda.
I løpet av sammenslåingen vil stjernene i de to tidligere spiralgalaksene gå fra å bevege seg i flate sirkelbaner, som er karakteristisk for spiralgalakser, til å ha baner i tilfeldige retninger, slik at den nye galaksen blir en elliptisk galakse.
Svært langt inn i fremtiden, noe sånt som 150 milliarder år fram i tid, vil resten av galaksene i Den lokale gruppen trolig slå seg sammen til én enorm galakse.
Artikkelen ble først publisert i Astronomi 4/2021. Meld deg inn i Norsk Astronomisk Selskap for å abonnere på bladet.
Alle bilder: NASA, ESA, Z. Levay og R. van der Marel (STScI), T. Hallas og A. Mellinger + Maria Hammerstrøm