JORDEN
av Knut Jørgen Røed Ødegaard
Vår egen planet har vært delvis dekket av hav i milliarder av år. Frem til
for ca. 650 millioner år siden var det flere episoder med intens nedising.
I enkelte tilfeller var bare små havområder isfrie. Dersom disse også hadde
frosset igjen, er det mulig at klodens klima for alltid ville vært helt
annerledes enn det livgivende klimaet vi er vant til.
De siste 650 millioner årene har det derimot i lengre perioder vært betydelig
høyere temperaturer på Jorden.
Avhengig av kontinentenes plassering og astronomiske forhold har Jorden
vært tilnærmet isfri selv ved polene. I de siste få millioner årene
har det vært perioder med nedising. Disse istidene skyldes en kombinasjon av
kontinentplassering som hindrer fri flyt av varmt vann over polene og
astronomiske forhold.
Jordbanens form, tiden på året da Jorden er nærmest Solen og jordaksens helning
forårsaker istider når forholdene ellers ligger til rette for det.
Drivhusgasser i atmosfæren, for eksempel CO2 og vann (H2O) forårsaker en
ganske kraftig økning i klodens middeltemperatur. Uten drivhuseffekten ville
middeltemperaturen vært -6 grader C. Nå er snittet +14 grader C. I mange år har
det pågått en intens diskusjon om utslipp av klimagasser kan føre til øket
drivhuseffekt og dermed stigende middeltemperatur.
Konsekvensene av stigende temperatur er ikke åpenbare. Høyere temperatur betyr
også høyere fordampning fra verdenshavene og høyere innhold av vann i
atmosfæren. Dette kan føre til både mer skyer og mer nedbør.
VARM FREMTID
Solens utstråling øker meget langsomt, men sikkert etterhvert som mer og
mer av hydrogenbrenselet i solkjernen blir omdannet til helium. På veldig
lang sikt vil temperaturen på Jorden derfor stige. Høyere temperaturer betyr
høyere fordampning fra verdenshavene. Vanndamp er en sterk drivhusgass som
holder meget godt på varmen som stråles inn fra Solen. Eksempelvis er det
stor forskjell på nattetemperaturen hvis det er overskyet eller klarvær.
Økt mengde vanndamp og forsterket drivhuseffekt får temperaturene til å stige
enda mer. Resultatet blir enda større fordampning og om 500 millioner år
går prosessen løpsk, slik som den gjorde for lenge siden på Venus.
Da vil alt liv gå til grunne, atmosfæren bli meget utrivelig og alt vann
forsvinne.
Solen utstråling vil bare fortsette å øke i stadig stigende tempo. Når
Solens kjerne om ca. 5 milliarder år er helt omdannet til helium, vil
Solen raskt ese og bli en rød kjempestjerne. De innerste planetene Merkur og
Venus blir slukt. Kanskje blir Jorden også slukt, men det vet vi ikke sikkert
fordi vi ligger helt i grenseland og flere ulike fysiske prosesser konkurrerer
om å redde oss eller sluke oss.
Uansett: I aller beste fall er jordkloden da en klump av flytende lava uten
atmosfære og uten vann!
Vår egen jordklode er i dag et nærmest perfekt sted for liv:
Temperaturen er passe, og det er oksygenrik atmosfære med mye vanndamp.
Store deler av overflaten er dekket av flytende vann.
Foto: NASA
En rød kjempeversjon av Solen stiger opp over et solsvidd
landskap om 5 milliarder år.
Illustrasjon: Einar Bordewich
Adresse: webmaster@astro.uio.no