av Knut Jørgen Røed Ødegaard
På 1900-tallet var det fire totale solformørkelser i Norge: I 1914, 1927, 1945
og i 1954. Mange eldre mennesker husker fortsatt formørkelsen i 1954 som var
total lengst sørvest i Norge. Selv i områder litt lenger nordover, der den ikke
var total, gjorde formørkelsen et enormt inntrykk. Mange husker fortsatt hvor
de var og hva de gjorde denne helt spesielle dagen.
|
DEN TOTALE SOLFORMØRKELSEN I 1954
Les mer.
|
|
|
MER OM SOLFORMØRKELSENE PÅ 1900-TALLET
av Oddleiv Skilbrei
Les mer.
|
|
|
|
Bildet er fra den totale solformørkelsen i 1927.
|
Men allerede under formørkelsen 29. juni 1927 var det enorm interesse i Norge.
Dette vil vi se litt på i denne artikkelen som er bygget på materiale
velvilligst stilt til rådighet av Kjell Bø. Han har materiale fra dagboken til
sin far og utklipp fra riksavisene "Tidens Tegn" og "Den 17. mai", samt
Gudbrandsdalsavisene "Lågen" og "Gudbrandsdølen".
ENORM INTERESSE
Dette sjeldne og dramatiske naturfenomenet var mye omtalt i avisene.
Formørkelsen inntraff tidlig om morgenen og var i Norge total i et bånd som
strakte seg fra Stavanger nordøstover via Haukeli, Ringebu, Røros og
videre via Sverige til Finnmark. Det var stor spenning om hvordan været skulle
bli, spesielt fordi det i dagene forut var øsende regn og flom.
I østre deler var det klarvær, mens skydekke skuffet de skuelystne andre
steder. Det var stor tilstrømning av forskere og andre interesserte både fra
Norge og andre land.
Kjell Bø forteller fra formørkelsen: "Vi bodde i Solør. Far var lærer, og
blant mye annet også svært interessert i naturvitenskapene. Det var blitt
skoleferie, og far reiste dagen før til heimgarden sin i grenda Vekkom
midt oppe i dalsida øst for Ringebu stasjon. Han skriver at da vi kom til
stasjonen ved 7-tida om kvelden, var det alt stappfullt av folk omkring som
var kommet for å se solformørkelsen, blant disse så han mange speidere."
Og nå refererer Kjell Bø videre fra dagboken til sin far neste dag:
"Jeg fikk ikke mye søvn i natt, for det rekte fullt av folk alle steder.
Lillehammer folkeskole kom helt opp her, og da ble det lite fred. Jeg vekket
Kjell kl. 4, og så sota vi glass og gjorde oss rede. Fra garden kunne vi se
at det yrte av folk nedenfor i området rundt stasjonen, de kom med tog og på
sykkel, og biler kom som fluesvermer, det ble sagt at det var hele 277 av de.
Vi stilte oss opp i veien bortenfor fjøset. Sola kom så seint hit at da vi
fikk se hele solskiva var månen alt kommet et godt stykke innpå. Så fulgte
vi med, som dette mystiske, flagrende, gråblå halvmørket seig på ettersom
solskiva ble dekket mer og mer, og det stod en lys grønn sølvkrans rundt med
lyn som skjøt ut fra solyta. Et storfelt natursyn. En må ha sett en total
solformørkelse, verken talte eller skrevne ord kan veie opp det. Det var klar
himmel og mildt vær, enda det hadde vært tykt skydekke og regn i fler dager
førut. Så Vårherre drog riktig teppet til side for det store synet. Det ble så
stille og og litt kjølig, der vi stod og hutret litt i det underlige
halvmørket. Jeg heftet meg nok litt bort med å fotografere to plater av
koronaen, og fikk ikke riktig den fred til å oppleve synet som jeg ellers
ville ha hatt. Men det var bra for det."
Jo, han lyktes med å ta bilder av både koronaen og 6 voksne og to små barn som
stod og bivånet dette imponerende naturfenomenet en tidlig junimorgen i 1927.
|
|
Bildet er fra den totale solformørkelsen i 1927.
|
Avisene fortalte også om en kolossal tilstrømning av folk og biler til
blant annet Ringebu.
Avisen "Den 17. mai" skriver:
"I jubileumsbyen Veslehamar er jarnvegsplattforma ei einaste stor maurtuve.
Alle vegar maa ha ført hit i går og i natt. Slik vitjing har Ringebu
aldri havt fyrr. Det er folk alle stader fraa, i alle aldrar og fasongar.
Heilt fraa dei som millom bilane og syklane, bikkjor o.a. ferdsle, fer
hovudgata upp og ned i charlestontakt og dei som grip denne hendinga som eit
gledeleg høve til aa tøma flest mogeleg halve øl.
Ringebu tevlar med Berlin med umsyn til tal paa nattkafear - no, for alle
kafeane her er opne i natt - til dei som kanskje paa gamle og trøytte føter
har gått lang veg for aa naa fram til dette.
Kl. 4 er mange samla uppe ved garden Sperre, der Sigurd Einbu held til med
sine observasjonar. Det er ein uvanleg lageleg stad. No straalar sola fram bak
aasen og alle sotglas er straks i sving. Med endaa er ikkje noko uvanleg aa
sjaa.
Klokka blir 5 og sola straalar framleis fraa klaar himmel, men so etter kvart
tek skuggen til aa eta i solskiva, til slutt er det berre ein liten sigd
att og det blir meir og meir skymt og stilt, stjernor blir synlege paa
himmelkvelven. Alle fargar er so underleg unaturlege. Og so til slutt det
ugløymande skodespelet, dei sekunda daa solskiva var heilt løynd av skuggen.
Men med den logande korona umkring.
Unfram Einbu er professorane Sæland og Vegard her. Dei held til paa Gunstad.
Og so er det ein russisk ekspedisjon paa heile 5 mann fraa universitetet i
Moskva, 3 astronomar og 2 geofysikarar.
Dei er straalande nøgde med ferda si. Og det er vi alle, ikkje minst han som
kom heilt fraa India til denne stutte stunda.
|
Total solformørkelse på 62 grader nord i Norge tidlig om morgenen
29. juni 1927.
Illustrasjon: Astrofysisk institutt
|
VERDENS NAVLE EN STAKKET STUND
Avisen "Gudbrandsdølen" forteller at togene gikk fulle av folk til Ringebu.
Antall tilskuere var mellom 3000 og 4000.
"Fra jernbanestationen opover til Gunstadgaardene var veien sort av mennesker
i de sene nattetimer. ved Høystad stod store klynger og ventet paa det store
øieblik. Alle skogholtene var befolket med glade og støiende tilreisende som
hadde gjort op kaffevarme og nød en opstrammer for at hold øinene og hodet
klart til timen kom."
Avisen skriver også litt mer om observasjonene Sigurd Einbu gjorde:
"Einbu hadde tat sin familie tilhjælp, ogsaa hans hustru og halvvoksne barn
er intereserte astronomer og er bedre inde i mysteriet end folk flest.
Selv betjente Einbu den store kikkert, mens de andre klarte de øvrige
instrumenter, som termometre, fotografiapparater m.v.
Det var kontaktobservationer Einbu foretok, maalinger av den nøiaktige tid
for maanens indgang i solen, og han uttalte selv sin tilfredshet med
observationerne.
Kl. 5.36 gik maanen ind over solen, langsomt aat den sig indover. Maanesigden
blev mindre og mindre.
Naturen antok en eiendommelig farve, det skarpe lys blev mindre intenst,
skyggerne traadde skarpere frem. Som tiden skred frem fik alt et blaalig skjær
som gik over i en mørkere tone.
Temperaturen sank merkbart, det gik formelig lette kuldegysninger gjennom
tilskuerne.
Kl. 6.33 forsvandt solen bak den sorte maaneskive, som en straalende guldsigd.
Et dunkelt mørke sænket sig over skog og mark. Med det blotet øie kunde
fænomenmet nu iagttas.
Dette merkelige historiske øieblik gjorde et eienddommelig og betagende
intryk, og vil sikkert bli husket av de heldige, som hadde anledning til at
iagtta dette sjeldne skuespil.
Den totale formørkelse varte 34 korte sekunder. Om den mørke maaneskive
kranset sig et straalende diadem, koronaen og frem fra solranden skyter store
og røde protuberanser.
Og saa fik solens straaler atter overtaket og sigden vokste, for os tilskuere
syntes det, med større fart en den var avtat.
Unaturen blev atter natur."
EN KALD SOMMERMORGEN
Sigurd Einbus målinger viste forøvrig at temperaturen sank ganske betydelig
under formørkelsen. Fra kl. 6 til 6.30 sank sank temperaturen 3 grader og
ytterligere 6 grader under totaliteten. De fleste termometrene hadde problemer
med å følge så raske temperaturendringer.
Einbu bestemte tidene for Månens kontakt med Solen meget nøyaktig og fant
betydelige avvik fra forutsigelsene. Første kontakt mellom sol og måne var
16 sekunder forsinket. I Ringebu begynte totaliteten kl. 06.34.59, eller 8
sekunder senere enn ventet. Varigheten var 34,5 sekunder.
Månens banebevegelse er så komplisert at man i 1927 ennå ikke var i stand
til å foreta mer nøyaktige forutsigelser.
Koronaen beskrives som praktfull, men ikke veldig lyssterk. Den strakte seg
maksimalt 1,5 soldiameter ut fra måneskiven. Han merket seg spesielt store,
røde flammer (protuberanser) som strakte seg ut forbi måneranden. De var lett
synlige med det blotte øye og måtte derfor ha vært usedvanlig store. Den
største hadde lengde som en 16.-dels solradius eller over 100 000 km.
|
Formørkelsen 29. juni 1927 kl. 06.32 da den var på sitt
maksimale sett fra Oslo.
Illustrasjon: Astrofysisk institutt
|
KONTAKTINFORMASJON
