av Knut Jørgen Røed Ødegaard
Hvordan oppstår formørkelser og hvorfor er de så sjeldne?
Her får du svaret.
|
|
Månen beveger seg rundt Jorden på ca. 4 uker. Den vil derfor
med ca. 4 ukers mellomrom være i fase ``ny'' og stå mellom Solen og Jorden.
Månebanen heller ca. 5 grader i forhold til linjen mellom Solen og Jorden,
så som regel passerer Månen enten over eller under Solskiven. Passerer den
foran solskiven, oppstår en solformørkelse som kan være partiell, ringformet
eller total.
|
En solformørkelse kan være partiell (delvis), ringformet eller total.
- Dersom Månen bare skygger for en del av Solen, er formørkelsen
partiell. Disse solformørkelsene er de vanligste og forekommer over
store områder.
- Dersom Månen passerer rett foran solskiven og dessuten
befinner seg forholdsvis nær Jorden i sin langstrakte bane, blir
formørkelsen total. Månen dekker hele solskiven. Det blir ganske mørkt,
selv om det er midt på dagen. De lyssterkeste stjernene og planetene
kommer frem, gatelys går ofte på. Men viktigst: Den praktfulle koronaen
- den ytre supervarme atmosfæren til Solen - kommer frem. Dette er et
uhyre imponerende syn som til alle tider har forskrekket og fascinert
menneskene. Solformørkelser er totale bare i få minutter og over
smale bånd på Jorden. Utenfor totalitetssonen er formørkelsen partiell.
På et gitt sted på kloden kan det gå langt over 100 år mellom hver total
solformørkelse.
- Dersom Månen passerer rett foran solskiven, men er langt unna Jorden,
blir formørkelsen ringformet. En tynn solsirkel lyser rundt Månen.
Formørkelsen 31. mai 2003 er ringformet på Island, Færøyene, Grønland
og deler av Skottland. I disse områdene har de imidlertid ofte mye
skyer og Solen står veldig lavt på himmelen under formørkelsen.
Ringformede solformørkelser er sjeldne.
|
På blant annet Island blir formørkelsen ringformet. Slik kan
den se ut fra Reykjavik dersom været blir bra. På Island står
Solen meget lavt på himmelen under formørkelsen.
Illustrasjon: Astrofysisk institutt, UiO
|
SAROSSYKLUSEN
Periodisiteten og gjentagelsen til formørkelser styres av saros-syklusen.
Denne har lengde omtrent 6 585,3 døgn (18 år 11 dager 8 timer). Den har vært
kjent siden oldtiden. Knute er punktene der Månens bane krysser jordbanen.
Syklusen oppstår fra samvirkningen mellom tre av Månens baneperioder:
- Synodisk måned: Tiden fra nymåne til nymåne. 29,53059 døgn = 29d 12 timer 44 min
- Drakonisk måned: Tiden fra knute til knute. 27,21222 døgn = 27d 5 timer 6 min
- Anomalistisk måned: Tiden fra jordnære til jordnære. 27,55455 døgn = 27d 13 timer 19 min
En saros er lik 223 synodiske måneder. Dette svarer til 242 drakonsk måneder
og 239 anomalistiske måneder (med et par timers nøyaktighet).
To formørkelser adskilt med en sarossyklus har svært like geometriske
egenskaper. De forekommer i den samme måneknuten ved nesten den samme avstanden
fra Jorden og på den samme tiden av året. Fordi sarossyklen ikke svarer til
et helt antall døgn, er etterfølgende formørkelser synlige på ulike deler
av kloden. Den ekstra 1/3-døgns forflytningen betyr at Jorden må rotere
8 timer eller 120 lengdegrader ekstra for hver syklus. For solformørkelser
betyr dette at formørkelsene flytter seg 120 grader vestover. Dermed returnerer
en sarosserie til omtrent den samme geografiske posisjonen etter 3
sarossykluser (54 år og 34 døgn).
En sarossyklus varer ikke evig fordi måneperiodene ikke nøyaktig passer til
hverandre. Viktigst er det at Månens knutepunkt flytter seg omtrent 0,5 grader
østover for hver syklus. En typisk sarossyklus for en solformørkelse begynner
når nymånen står omtrent 18 grader øst for en knute. Dersom den første
formørkelsen skjer ved Månens nedstigende knutepunkt, passerer Månens helskygge
3500 km under Jorden og en partiell formørkelse blir synlig fra sydpol-området.
Neste gang passerer helskyggen 300 km nærmere Jorden og en noe større partiell
formørkelse oppstår. Etter 10 eller 11 sarossykler (omtrent 200 år), vil den
første sentrale formørkelsen opptre nær sydpolen. I løpet av de neste 950
årene vil en sentral formørkelse oppstå i hver sarossyklus, men den forflytter
seg i gjennomsnitt 300 km nordover for hver gang. Halvveis gjennom perioden
vil langvarige formørkelser opptre nær ekvator. Den siste sentrale
formørkelsen vil opptre nær nordpolen. De neste 10 formørkelsene vil være
suksessivt mindre, partielle formørkelser.
Til slutt vil sarosserien slutte omtrent 13 århundrer etter at den begynte på
motsatt pol. En typisk serie kan bestå av 70-80 formørkelser, derav ca. 50
sentrale (totale eller ringformede). Dersom en sarosserie begynner nær den
oppstigende knute, vil formørkelsene flytte seg i motsatt retning - fra nord
mot syd.
Siden det er to til 5 solformørkelser hvert år, er det omtrent 40 ulike
sarossykler i sving samtiig. I siste halvdel av 1900-tallet var det f.eks.
41 enkeltserier og 26 av dem produserte formørkelser. Etterhvert som gamle
serier avsluttes, starter nye opp.
|
Den partielle fasen av den totale solformørkelsen i Finland i 1990 sett
gjennom tynne skyer.
Foto: Oddleiv Skilbrei
|
KONTAKTINFORMASJON
