av Knut Jørgen Røed Ødegaard
Ved hjelp av en enkel modell er det lett å vise hvorfor formørkelsene oppstår
og hvorfor noen er totale, mens de fleste er bare delvise.
Under en solformørkelse står Solen, Månen og Jorden på linje i verdensrommet.
Sett fra deler av jordoverflaten skygger Månen for hele eller deler av Solen.
Månen går i bane rundt Jorden og vil derfor en gang i måneden komme mellom
Jorden og Solen. Skulle vi ikke da få en solformørkelse en gang i måneden?
Månebanen ligger litt på skrå og derfor vil Månen som regel "bomme" på
Solen sett fra Jorden. Månen passerer enten over eller under solskiven.
|
Slik oppstår solformørkelser. De kan være totale i et smalt
belte, ellers delvise. Ikke riktig skala.
Illustrasjon: astronomi.no |
Vi tenker ofte at Månen har en rund bane rundt Jorden og at jordkloden går i
en rundt bane rundt Solen. Dette stemmer ikke - banene er avlange. Særlig
månebanen er avlang. Det betyr at Månen kan være forholdsvis nær oss eller den
kan være langt unna oss. På det nærmeste er avstanden 356 000 kilometer, på
det fjerneste hele 406 000 kilometer (gjennomsnittet er 384 400 kilometer).
Månens størrelse endrer seg ikke - diameteren er den samme hele tiden. Når
befinner seg langt unna virker den derfor mindre enn når den er nær oss.
Dersom du studerer fullmånene gjennom et helt år, er det lett å merke at noen
fullmåner er større enn andre.
|
Delvis solformørkelse. Slik vil årets formørkelse fortone seg fra Oslo.
Illustrasjon: astronomi.no |
Men når Månen er langt unna Jorden klarer den rett og slett ikke å dekke hele
solskiven. Dersom den skulle slumpe til å bevege seg rett foran solskiven,
vil en tynn ring med solskive lyse rundt den kullsorte baksiden av Månen.
Dette fenomenet kalles en ringformet solformørkelse.
|
Ringformet solformørkelse
Illustrasjon: astronomi.no |
HOVEDSIDE FOR SKOLENE
KONTAKT OM SOLFORMØRKELSEN
