av Knut Jørgen Røed Ødegaard
Størrelsen på vårt solsystem, og avstandene til stjernene var ikke kjent
for noen hundre år siden. Men observasjoner av en prikk som i 1631 vandret
over solskiven forandret på dette. I århundrene som har gått har astronomene
benyttet de sjeldne Merkur-og Venus-passasjene til å bestemme avstandene i
vårt solsystem og til andre stjerner.
|
Merkur mot solskiven 9. mai 1970 fotografert fra Trondheim.
Senere passerte Merkur rett over den store solflekken mot høyre.
Foto: Steinar Thorvaldsen.
|
Ingen planetpassasjer ble observert før teleskopet ble oppfunnet i 1610.
Merkurpassasjer kan ikke sees uten hjelpemidler fordi planeten er for liten.
Venuspassasjer kan sees med øyet, men slike passasjer skjer så sjelden at
ingen klarte å oppdage dem. I praksis måtte man hatt noe som hadde dempet
sollyset tilstrekkelig (tåke eller farget glass e.l.) og visst akkurat når man
skulle kikket.
EN LITEN OVERRASKELSE
Den aller første planetpassasjen ble observert i 1631 av den franske astronomen
Gassendi. Det var Merkur som passerte foran solskiven. Til å begynne med
forstod han ikke at det virkelig var snakk om Merkur og ikke en solflekk.
Den gang mente man at Venus var så stor at den ville fylle en fjerdedel av
solskiven. Astronomene visste at Merkur var mindre, men mente likevel at dens
vinkeldiameter skulle være rundt en tiendedel av Solens.
Gassendi så en bitteliten sort prikk som beveget seg. Og den beveget seg
mye mer enn en solflekk skulle gjøre. Etterhvert innså han at prikken
faktisk var planeten Merkur. Merkurs vinkeldiameter er rundt en 150-del av
Solens, så den var virkelig enormt mye mindre enn forventet.
For første gang fikk astronomene mulighet for å estimere størrelsen på en
annen planet. Snart skulle de bruke andre planetpassasjer til å måle
avstandene i verdensrommet.
|
|
Merkur på vei inn på solskiven 9. mai 1970. Bildene er tatt fra
Solobservatoriet på Harestua kl. 05:12:42, 05:14:40 og 05:15:59 norsk
normaltid. Foto: Truls Lynne Hansen m.fl.
|
HVOR STOR ER VERDEN?
Selv langt ut på 1700-tallet var størrelsen på vårt solsystem dårlig kjent.
De relative avstandene mellom planetene, Solen og Jorden var kjent, men
astronomene hadde ingen måte å bestemme de absolutte målene.
I 1639 ble en Venuspassasje observert for første gang.
I 1716 publiserte Edmund Halley en artikkel som beskrev hvordan planetpassasjer
kunne brukes til å bestemme Solens avstand og dermed den absolutte skalaen
for hele Solsystemet. Halley innså at spesielt Venuspassasjer ville starte
til litt forskjellige tider på ulike steder på kloden. Årsaken er rett og
slett at disse observatørene ser fenomenet i litt ulik vinkel. Siden Jordens
størrelse var kjent, kunne avstandene bestemmes utifra tidspunktene målt
forskjellige steder i verden.
En rekke ekspedisjoner ble sendt ut for å observere Venuspassasjen i 1761.
Fenomenet ble observert fra Sør-Afrika, Kanada, Sibir og Madagaskar.
Enda flere ekspedisjoner ble sendt ut for å studere passasjen i 1769. Blant
disse var den berømte reisen til Kaptein James Cook som satte opp en
observasjonsstasjon på Tahiti. Selv om Frankrike og England nettopp hadde
vært i krig, instruerte den franske regjeringen sin marine om ikke å angripe
Kaptein Cooks skip, siden deres oppdrag ville tjene hele menneskeheten.
En annen ekspedisjon gikk til vardø i Norge! Bakgrunnen var ytterst
interessant:
Christian VII, konge av Danmark og Norge var klar over at Venus i 1769 ville
passere foran Solen og ønsket at passeringen skulle registreres med den største
nøyaktighet i rikets nordligste del.
Den danske ambassadøren i Wien forespurte astronomen Miksa Hell om han var
villig til å reise til Vardø på kongens kostnad for å lede en astronomisk
ekspedisjon. Passeringen skulle finne sted 3. juni 1769 kl. 21.09 til 03.25.
Dette var grunnen til at ekspedisjonen måtte reise så langt nord.
Hell sa ja til tilbudet.
Hell overvintret i Vardø og var så heldig å få fint vær den aktuelle natten.
Han gjorde målingene som trengtes og kom frem til at Solens middelavstand
er 151,2 millioner kilometer. Dette er ganske nær den moderne verdien på
149,6 millioner kilometer. De flotte resultatene gjorde Hell til en ganske
kjent astronom i sin tid.
Astronomene hadde for første gang fått en nøyaktig verdi for Solens avstand
og kunne dermed finne avstandene også til andre objekter i verdensrommet. I
dag brukes Solens middelavstand som lengdeenhet i verdensrommet - den kalles
en astronomisk enhet.
Les mer på f.eks. NASA.
LINKER:
|
astronomi.no
|
|
|
Venuspassasjen
|
PRESSEKONTAKT:
Knut Jørgen Røed Ødegaard
Stipendiat
Astrofysisk institutt
Pb. 1029 Blindern
0315 Oslo
Telefon: 22 85 75 22 (Astrofysisk institutt, UiO)
992 77 172 (mobil)
613 11 359 (privat, helg)
Epost: knutjo@astro.uio.no
