MER OM MÅNEFORMØRKELSER

av Oddleiv Skilbrei

Formørkelsen 9. november 2003 tilhører sarosserie 126, og er den 45. i rekken av totalt 72 formørkelser i denne serien (halvskyggeformørkelsene er da regnet med). Månen befinner seg nær apogee (avstanden fra Jorden er rundt 405 600 km). Under formørkelsen er Månens vinkeldiameter 29' 28". Den etterfølges av en total solformørkelse som kan sees fra Antarktis og de sørlige delene av Det indiske hav natten mellom den 23. og 24. november. Sist vi kunne oppleve en gunstig total måneformørkelse fra vårt land var 9. januar 2001. Da var værforholdene meget gunstige, spesielt i Sør-Norge. Vi hadde også en total måneformørkelse 16. mai 2003, men den var kun synlig som total i noen få minutter langs kysten av Rogaland (Månen gikk ned før formørkelsen ble total i resten av Sør-Norge).

Måneformørkelsen 9. november er den siste totale i saros-serie 126. Ved den neste formørkelsen i serien, som kan sees 19. november 2021, kommer maksimalt 97,9% av månediameteren inn i Jordens helskygge. Ved den formørkelsen går Månen ned kort tid etter at den er blitt partiell sett fra Norge. I løpet av 2004 kan vi se ytterligere to totale måneformørkelser fra vårt land. Den første av disse inntreffer utpå kvelden 4. mai, og er total i 76 minutter. Månen står opp i Oslo kl. 21 12, 24 minutter etter at den partielle fasen har startet, og 40 minutter før totaliteten begynner. Den andre formørkelsen kan sees natten til den 28. oktober. Den formørkelsen kan observeres i sin helhet i hele Norge, og er total i vel 81 minutter. Totaliteten innledes kl. 4 23 25 og varer til kl. 5 44 41 (det er fremdeles sommertid på det tidspunktet).

SJELDEN KORTVARIG TOTALITET

Formørkelsen 9. november 2003 er total i 24 minutter. Det er relativt sjelden at en måneformørkelse er total i så kort tid. I det hundreåret vi nå er inne i er det bare fire totale formørkelser (av til sammen 85 totale) som har kortere varighet: 4. april 2015 (12 minutter, ikke synlig fra Norge), 26. mai 2021 (18 minutter, heller ikke synlig fra Norge), 9. november 2068 (22 minutter, kan ikke sees fra vårt land den heller), og 21. oktober 2097 (20 minutter, kan sees fra Norge). Det betyr at denne formørkelsen er den ene av kun to kortvarige totale formørkelser (varighet under en halv time) som kan oppleves fra Norge de neste hundre årene. Og det er 94 år til neste gang! Den neste gunstige relativt korte totaliteten vi får se fra Norge finner sted 30. oktober 2050. Den er total i 36 minutter.

LANGE TOTALITETER

En måneformørkelse kan være total i maksimalt 108 minutter. Under måneformørkelsen 16. juli 2000 hadde den totale fasen en lengde på 107 minutter. Den var ikke synlig fra Norge. I løpet av de neste hundre årene inntreffer slike lange totale formørkelser bare om sommeren. Det betyr at de er sjeldne å se fra Norge, siden fullmånen da befinner seg lavt på himmelen og er oppe i relativt kort tid. Vi er likevel såpass heldige at deler av begge de to neste med totalitet på mer enn 100 minutter (15. juni 2011 og 27. juli 2018) kan sees fra Norge. Formørkelsen i 2018 er den med lengst totalitet i det 21. århundret: 103 minutter og 35 sekunder. Månen står opp under totaliteten ved begge formørkelsene. De neste hundre årene inntreffer det til sammen seks måneformørkelser der den totale fasen har en lengde på over 100 minutter, og bare de to som allerede er nevnt er synlige som totale fra Norge. Den neste gunstige langvarige totale måneformørkelsen (etter 2018) våre etterkommere kan oppleve fra vårt land finner sted 28. mai 2105 (den er total i 102 minutter).

GJENNOMSNITTLIG 70 MINUTTER TOTALITET

Man skulle kanskje umiddelbart tro at den midlere varigheten til totaliteten under totale måneformørkelser er 54 minutter (108 delt på 2). Slik er det ikke. Den gjennomsnittlige varigheten til den totale fasen ved alle totale måneformørkelser mellom 1985 og 2011 (26 stykker) er 70 minutter. Det samme er tilfellet for de 85 totale formørkelsene i det 21. århundret. Dette gjennomsnittet er ikke nødvendigvis helt riktig hvis vi betrakter en periode på 600 år (formørkelser har en slik periode, og det eksakte tidsrommet er 586 år). Likevel er det trolig i nærheten.

FORSKJELL PÅ VINTER- OG SOMMERFORMØRKELSER

Vi er nå inne i en periode der de fleste måneformørkelser vinterstid enten er store halvskyggeformørkelser, små partielle formørkelser eller totale formørkelser der Månen passerer et stykke nord eller sør for sentrum i skyggen. Banen til Månens sentrum gjennom jordskyggen følger altså bestemte spor. Formørkelsene har typiske størrelser mellom -0,2 og 0,1 eller mellom 1,0 og 1,3. Om sommeren er det annerledes. Da passerer Månen enten midt gjennom jordskyggen, slik at vi får lange totale måneformørkelser, eller så langt ute at vi får partielle formørkelser med en størrelse på rundt 50%. Eventuelle halvskygge- eller penumbraformørkelser er gjerne små. Størrelsene er oftest mellom -0,9 og -0,6, mellom 0,4 og 0,6 eller mellom 1,4 og 1,8. Negative tall angir halvskyggeformørkelser, verdier mellom 0 og 1 betyr partielle formørkelser, og størrelser over 1 betyr totale formørkelser. Maksimal størrelse er 1,87. Om knappe 300 år er forholdet omvendt. Da inntreffer de lange totalitetene om vinteren og de korte om sommeren. Månens bane gjennom jordskyggen følger altså spor som forskyver seg sakte gjennom jordskyggen og gjentar mønsteret etter de nevnte 586 år.

SOM MÅNEN SÅ VENUS

Vi kan trekke paralleller til Venuspassasjer, som kommer i par med åtte års mellomrom nå for tiden. Etter hvert (i løpet av det neste tusenåret) kommer de enkeltvis. Så vil de igjen komme parvis mellom tusen og to tusen år senere. Ser vi på junipassasjene (som er aktuelle nå i 2004 og 2012), så forskyver sporene (banen til planeten foran solskiven) seg litt sørover til de to neste junipassasjene i 2247 og 2255. Om knappe to tusen år havner det sørligste sporet utenfor solranden. Så vil et nytt spor komme inn på de nordlige delene av Solen omkring tusen år senere, slik det skjedde for 1 500 år siden. En enkelt serie med spor (analogt til saros-serien ved sol- og måneformørkelser) bruker rundt 5 000 år på å krysse solskiven. Passasjene i 1761, 2004, 2247 og 2490 hører til en slik serie. I 500 år før og etter starten på vår tidsregning kom passasjene også enkeltvis. Mønsteret eller sporene ved passasjene i 2004 og 2012 er lik passasjene i mai -1892 og -1884, altså for knappe 3 900 år siden. En lignende forskyvelse skjer altså med sporene til Månens sentrum gjennom jordskyggen ved måneformørkelser. Som nevnt over er denne perioden kortere, mønsteret gjentar seg etter 586 år.

NÅ: FLEST TOTALE MÅNEFORMØRKELSER OM VINTEREN

Det er flere totale måneformørkelser om vinteren enn om sommeren for tiden, noe som er gunstig for oss nordboere. Månen står da høyt på himmelen langs ekliptikken og er synlig godt over halve døgnet. Dessuten er det slik at de ovenfor nevnte formørkelsessporene (projeksjonen av bevegelsen til Månens sentrum gjennom jordskyggen) ligger tettere for formørkelser i samme sarosserie om vinteren enn om sommeren. Betingelsene endrer seg hurtigere fra en formørkelse i samme serie til den neste i sommerhalvåret. Jordens varierende avstand til Solen, og dermed hastigheten i banen, påvirker dette, i tillegg til noen andre parametre.

1985 - 2011: GUNSTIG PERIODE FOR TOTALE MÅNEFORMØRKELSER

Av de 26 totale måneformørkelsene mellom 1985 og 2011 er hele 22 helt eller delvis synlige fra Norge. De fire vi ikke fikk eller får se inntraff eller inntreffer alle i sommerhalvåret (24. april 1986, 4. juni 1993, 16. juli 2000 og 28. august 2007. Vi går derimot glipp av de fleste partielle formørkelsene. Bare 4 av de 14 partielle formørkelsene i samme periode kan oppleves fra vårt land. Tre av disse finner sted 7. september 2006, 16. august 2008 og 31. desember 2009 (den fjerde var synlig 24. mars 1997). Partielle måneformørkelser er altså mye sjeldnere enn totale sett fra vårt land nå for tiden!

PRESSEKONTAKT:

Knut Jørgen Røed Ødegaard
Stipendiat

Astrofysisk institutt
Pb. 1029 Blindern
0315 Oslo

Telefon: 22 85 75 22 (Astrofysisk institutt, UiO)
992 77 172 (mobil)
613 11 359 (privat, helg)

Epost: knutjo@astro.uio.no