Venus

The Bringer of Peace
(Fredsbringeren)

Venus er den andre planeten regnet fra Solen, og den sjette største. Banen er den mest sirkulære av alle planetbanene, med en eksentrisitet på mindre enn 1%.

        omløp:    108,200,000 km (0.72 AU) fra Solen
        diameter: 12,103.6 km
        masse:    4.869e24 kg
Venus (Gresk: Afrodite; babylonsk: Ishtar) er kjærlighetens og skjønnhetens gudinne. Planeten fikk antagelig dette navnet fordi det var den klareste av planetene kjent i gammel tid. Med få unntak er alle overflateformasjonene på Venus gitt kvinnelige navn.

Venus har vært kjent siden forhistorisk tid. Det er det mest lyssterke legemet på himmelen nest etter Solen og Månen. Som med Merkur trodde man at Venus var to forskjellige objekter; Eosphorus som morgenstjerne og Hesperus som aftenstjerne. De greske astronomene visste likevel bedre. (Venus som morgenstjernen blir også noen ganger kalt Lucifer.)

Siden Venus er en av de nedre planetene, har den faser når den observeres gjennom et teleskop fra Jorden. Galileos observasjoner av dette fenomenet var viktig bevis til fordel for Copernicus' teori om et heliosentrisk solsystem.

Det første fartøyet som besøkte Venus var Mariner 2 i 1962. Den har siden blitt besøkt av mange andre sonder, mer enn tyve alt i alt. Blant disse var Pioneer Venus, den russiske Venera 7 (det første fartøyet som landet på en annen planet) og Venera 9, som returnerte de aller første bildene av overflaten (til venstre). Den amerikanske Magellan radar map produserte detaljerte kart over Venusoverflaten ved hjelp av radar (til høyre). ESAs Venus Express er nå i bane rundt Venus med en rekke forskjellige instrumenter.

Venus' rotasjon er litt uvanlig ettersom den er svært langsom (en Venus-dag er 243 jord-dager, og er litt lenger enn et Venus-år) og dessuten retrograd. I tillegg har rotasjons- og omløpsperiodene blitt synkronisert, slik at den samme delen av overflaten alltid vender inn mot Jorden når de to planetene er nærmest hverandre! Hvorvidt dette er en resonanseffekt, eller bare tilfeldig, er ikke kjent.

Venus blir noen ganger beskrevet som Jordens søsterplanet. På noen måter er de nemlig veldig like:

På grunn av disse likhetene var det mange som trodde at det kanskje kunne være liv under det tette skylaget på Venus. Dessverre har mer detaljerte studier vist at Venus og Jorden er svært ulike på en rekke viktige områder. Venus er muligens det minst gunstige stedet for liv i hele solsystemet.

Atmosfæretrykket ved overflaten på Venus er 90 atmosfærer, som tilsvarer trykket 1 km under havet på Jorden. Atmosfæren består for det meste av karbondioksid, CO2. Kilometertykke skylag av svovelsyre hindrer oss i å se ned på overflaten. Denne tette atmosfæren forårsaker en løpsk drivhuseffekt som har økt overflatetemperaturen med 400 K til over 740 K (varmt nok til å smelte bly!). Venus' overflatetemperatur er faktisk høyere enn Merkurs, til tross for at planeten befinner seg nesten dobbelt så langt vekk fra Solen.

I de øvre atmosfærelagene blåser det kraftige vinder (350 km/t), mens vindene ved overflaten er langsomme - bare noen få km/t.

Venus hadde, som Jorden, antageligvis store vannmasser en gang, men dette har kokt vekk. Venus er i disse dager ganske tørr. Jorden ville ha gått samme skjebne i møte hvis den hadde vært litt nærmere Solen. Vi kan lære mye om Jorden ved å forstå hvorfor den i utgangspunktet like Venus utviklet seg så annerledes.

Det meste av overflaten på Venus består av bølgende sletter med få utstikkere. Det er også flere brede forsenkninger: Atalanta Planitia, Guinevere Planitia, Lavinia Planitia. Det er to store høylandsområder: Ishtar Terra på den nordlige halvkule (omtrent på størrelse med Australia) og Aphrodite Terra langs ekvator (omtrent på størrelse med Sør-Amerika). Ishtars indre består i hovedsak av et høyt platå, Lakshmi Planum, som er omkranset av de høyeste fjellene på Venus inkludert de enorme Maxwell Montes.

Data fra romsonden Magellans radarinstrumenter viser at store deler av overflaten er dekket av lavastrømmer. Det er flere store vulkaner (lik vulkanene på Hawaii eller Olympus Mons på Mars), som Sif Mons (til høyre). Nyere funn tyder på at det stadig er vulkansk aktivitet på Venus, men bare på enkelte steder. Geologisk sett har det vært relativt rolig i noen hundre millioner år nå.

Det er ingen små kratere på Venus. Det ser ut til at små meteoroider brenner opp i den tette atmosfæren før de når overflaten. Kraterne på Venus ser ut til å oppstå i flokk, noe som indikerer at de store meteoroidene som virkelig klarer seg gjennom atmosfæren vanligvis stykkes opp i mindre biter før de lander.

De eldste deler av Venus' overflate ser ut til å være omtrent 800 millioner år gamle. Høy vulkansk aktivitet på den tiden må ha visket ut den tidligere overflaten, inkludert gamle kratere.

Magellans bilder viser et utvalg av interessante og unike formasjoner, inkludert pannekake-vulkaner (til venstre) som ser ut til å være utbrudd av svært tyktflytende lava, og coronae eller "kroner" (til høyre) som ser ut som sammenfalne kupler over store magma-kamre.

Venus'indre er antagelig lik Jordens: En kjerne av jern med radius på omtrent 3000 km og en flytende stein-mantel eller kappe som dekker brorparten av planeten. Nyere resultater fra Magellans gravitasjonsmålinger indikerer at skorpen på Venus er sterkere og tykkere enn tidligere antatt. Som på Jorden skaper konveksjon i mantelen spenninger i overflaten. På Venus utløses spenningene i mange små områder i stedet for i plateovergangene, slik tilfellet er på Jorden.

Venus har ikke noe magnetfelt, kanskje på grunn av den langsomme rotasjonen.

Venus har ingen måner, noe som selvsagt også har en historie knyttet til seg...

Venus er vanligvis synlig med det blotte øye. Den blir noen ganger (feilaktig) omtalt som "morgenstjernen" eller "aftenstjernen", og er absolutt den mest lyssterke "stjernen" på himmelen. Det er mange nettsider som viser Venus' (og de andre planetenes) himmelposisjon til enhver tid. Mer detaljerte og tilpassede kart kan lages med egnet programvare.

Den 8. juni 2004 passerte Venus mellom Jorden og Solen. Dette kunne man se som en sort prikk som beveget seg over solskiven. Fenomenet kalles en "Venuspassasje" og forekommer veldig skjelden, sist i 1882 og neste gang i 2012, men etter det må man vente helt til 2117. Den har ikke lenger en så stor forskningsmessig betydning som før, men er en stor begivenhet for veldig mange amatørastronomer.

Mer om Venus (engelsk)

Åpne spørsmål


Contents ... Solen ... Merkur ... Venus ... Jorden ... Data Host

Copyright © Bill Arnett; sist oppdatert 28. mars 2007 av Unni Fuskeland