Titan

titan

Saturn VI

Titan er den femtende og største av Saturns kjente måner:
        omløp:    1,221,830 km fra Saturn
        diameter: 5150 km
        masse:    1.35e23 kg
I gresk mytologi var Titanene en familie av kjemper, barn av Uranus og Gaia. De ville regjere i himmelen, men ble styrtet og erstattet av Zevs' familie.

Oppdaget av Huygens i 1655.

Man trodde lenge at Titan var den største satellitten i solsystemet, men nyere observasjoner har vist at atmosfæren er så tykk at dens faste overflate er litt mindre enn Ganymedes'. Titan er likevel større i diameter enn Merkur og større og mer massiv enn Pluto.

Et av hovedmålene med Voyager 1-prosjektet var å observere Titan. Sonden var mindre enn 4000 km fra overflaten, og vi lærte mer på disse få minuttene enn vi har oppnådd de siste 300 årene. Så, sent i 2004 begynte romsonden Cassini med sine passeringer av Titan for å samle inn data med mange instrumenter. I januar 2005 landet sonden Huygens på overflaten av Titan, og sendte tilbake mange bilder derfra (se bildet til høyre).

Titan ligner i stor grad Ganymedes, Callisto, Triton og (antagelig) Pluto, dvs. omtrent halvparten vann-is og halvparten steinmateriale. Den er antagelig lagdelt, med en steinkjerne på 3400 km omgitt av flere lag is. Det indre kan til og med være varmt. Selv om sammensetningen ligner Rheas og de andre Saturn-månenes, er den likevel tettere fordi den er så stor at tyngdekreftene presser de indre delene sammen.

Som den eneste av alle månene i solsystemet har Titan en betydelig atmosfære. Ved overflaten er trykket mer enn 1.5 bar; 50% høyere enn på Jorden. Atmosfæren består stort sett av molekylært nitrogen (som på Jorden) med hele 6% argon og noen få prosent metan. Interessant nok finnes det også spor av minst et dusin andre organiske forbindelser (bl.a. etan, hydrogencyanid og karbondioksid) og vann. Metanet i Titans øvre atmosfærelag brytes ned av sollyset og danner et tungt teppe over hele månen, noe à la de problematiske "smog"-skyene over større byer her på Jorden (bare langt verre). På mange måter demonstrerer Titan forholdene på Jorden på den tiden da livet oppstod. Men det er denne tykke atmosfæren som gjør det så vanskelig å se overflaten til Titan (se bildet til venstre).

Titan har ikke noe eget magnetfelt og går til tider i bane utenfor Saturns magnetosfære. På grunn av dette er den direkte utsatt for solvinden, som kan ionisere og rive løs molekyler fra de øverste atmosfærelagene. Magnetfeltet kan også være grunnen til noe av de merkelige kjemiske prosessene på Titan.

Ved overflaten er temperaturen omtrent 94 K (-179°C). Ved så lave temperaturer kan ikke vann-is sublimere og vannet kan derfor ikke delta i de kjemiske prosessene i atmosfæren. Likevel ser det ut til at mange kjemiske prosesser er i gang.

Det er spredte skyer i Titans atmosfære i tillegg til den kraftige tåken. Disse skyene består sannsynligvis av metan, etan eller andre enkle organiske stoffer. Andre, mer komplekse kjemikalier i små mengder må være ansvarlige for den oransje fargen vi ser fra rommet. Analyser av data fra Huygens vil fortelle oss mye om detajene i de kjemiske reaksjonene i atmosfæren.

Før Cassini kom fram trodde man at etan-skyene ville sannsynligvis kunne "regne" ned på overflaten og danne et opptil 1000 meter dypt "hav". Dette ser imidlertid ikke ut til å være tilfelle, ihvertfall ikke nå. Det er liten tvil om at det er noen aktive prosesser på Titan. Det er få, hvis noen, synlige kratere som indikerer at overflaten må være veldig ung. Foreløpige resultater fra Huygens indikerer at mens Titans elver og sjøer virker tørre nå, ser det ut til at det har regnet for ikke så lenge siden. Det er klare beviser for erosjon gjort av fluider. Cassini har dessuten funnet bevis for en spesiell type vulkan på Titan, denne kan forklare noen av de uvanlige trekkene ved Titans atmosfære.

Vi begynner å få en forståelse av Titans overflate når vi har kombinert data fra alle tilgjengelige kilder. Både store bakkebaserte teleskoper som virker i IR-området og Romteleskopet Hubble kan se detaljer. Disse viser et stort lyst "kontinent" (tidligere kalt "Xanadu") på den siden av Titan som peker fremover i banen, og noen mørkere områder som muligens er hav eller skjøer. IR-bildene fra Cassini som har mye høyere oppløsning (under til høyre, klikk på det for animasjon) viser de samme strukturene i mer detalj. Og nærbilder (venstre) fra Huygens viser noe som ser ut som dreneringskanaler og kystlinjer.

Disse observasjonene bekrefter at Titan roterer synkront, som de fleste av Saturns måner.

Cassinis infrarøde kamera har oppdaget en merkelig og uforklarlig lys flekk på Titans overflate.

Titan er et vanskelig objekt å studere. Instrumentene på Cassini er spesiallaget for å trenge gjennom "tåken", radaren kan se rett gjennom den og bildene fra Huygens viser overflaten klart og tydelig. Men bildene fra sonden er fortsatt frustrerende vage og bildene fra Huygens få, og dekker bare et lite område. Analyser av disse dataene vil ta en god stund; Titan er et veldig underlig sted.

Mer om Titan

Åpne spørsmål


Ekspress til Miranda

Contents ... Saturn ... Rhea ... Titan ... Hyperion ... Data Host

Copyright © Bill Arnett; sist oppdatert 1. mars 2006 av Unni Fuskeland