Romfartøyer

Følgende liste inneholder utvalgte romfartøyer som har vært brukt i utforskningen av planetene. Listen er langt fra komplett (se under for flere detaljer). Mye av stoffet er hentet fra sci.space FAQ.

Tidligere ferder

Luna 2
landet på Månens overflate i 1959 (Sovjetunionen).

Luna 3
gav de første bildene fra Månens bakside, 1959 (Sovjetunionen).

Mariner 2
utførte den første vellykkede passering av Venus i desember 1962. Bekreftet at Venus er svært varm (430°C, senere revidert til 480°C) med en skydekket atmosfære bestående hovedsakelig av karbondioksid.

(Mer info fra NASA Spacelink)

Mariner 3
ble skutt opp den 5. november 1964 og gikk tapt da det beskyttende skjermen ikke ble slått ut idet satellitten gikk inn i den bestemte banen. Batteriene holdt ikke lenge, og sonden døde raskt ettersom den ikke greide å skaffe energi fra solpanelene sine. Den går nå i bane rundt Solen. Sonden skulle ha passert Mars sammen med Mariner 4.

Mariner 4
var søster-sonden til Mariner 3. Den nådde frem til Mars i 1965 og tok de første nærbildene noensinne av Mars-overflaten (22 til sammen) da den passerte planeten. Sonden fant en kraterbelagt verden med en atmosfære som var langt tynnere enn hva som tidligere var antatt. Mange forskere konkluderte med at Mars var en "død" verden, både biologisk og geologisk.

Mariner 9
Mariner 9, søstersonden til Mariner 8 som hadde en feilslått oppskytning. ble den første sonden som gikk inn i bane rundt Mars i 1971. Den gav oss informasjon om den røde planeten som ingen annen sonde hadde gitt, og avslørte store vulkaner, enorme kløfter og bevis for at det en gang hadde vært vann på den nå så tørre planeten. Sonden tok også de første detaljbilder av de to små Mars-månene Phobos og Deimos.

Apollo
besørget 6 bemannede månelandinger pluss mineralprøver i perioden 1969-72. (Den syvende, Apollo 18, ble kansellert av politiske grunner)

(Apollos "hjemmeside", Apollo missions)

Luna 16
var en ubemannet sonde som hentet mineralprøver fra Månen i 1970 (USSR).

Pioneer 10 og Pioneer 11
Pioneer 10 var det første romfartøyet som passerte Jupiter i 1973. Pioneer 11 fulgte i 1974, og gikk så videre til å bli den første sonden til å utforske Saturn i 1979. Pioneer-sondene var laget for å teste om en sonde kunne passere uskadd gjennom asteroidebeltet og Jupiters magnetosfære. Asteroidebeltet var en smal sak, men sondene var nær ved å stekes av ionene som befant seg inne i Jupiters magnetfelt. Denne informasjonen var av stor betydning for Voyager-ferdene.

Pioneer 11s RTG energitilførsel virker ikke lenger. Siste kommunikasjon med Jorden fant sted i november 1995. Pioneer 10 fungerer såvidt ennå, men blir ikke fulgt opp av økonomiske årsaker. De siste dataene ble mottatt den 31. mars 1997. Sondene er på vei ut i det interstellare rom, og er de første fartøyene som har nådd så langt.

Som de to første fartøyene til å forlate solsystemet, bærer Pioneer 10 og 11 ,ed seg en grafisk beskjed i form av en 6" x 9" forgylt plakett som er boltet fast på utsiden av sondene.

(Pioneer Project Home Page og mer om Pioneer 10 og 11 fra NASA Spacelink; nåværende status fra NASA Spacelink )

Mariner 10
fikk gravitasjonell hjelp fra Venus for å nå frem til Merkur i 1974. Sonden sendte oss de første nærbildene av atmosfæren på Venus i ultrafiolett lys, som avslørte til da ukjente detaljer i skydekket. Den avslørte også at hele sky-systemet roterer rundt planeten i løpet av fire jorddøgn. Mariner 10 passerte Merkur tre ganger i 1974-75 før den slapp opp for drivstoff til retningskontrollmotoren. Sonden avslørte at Merkur er kraftig belagt med kratere og er langt mer massiv enn tidligere antatt. Dette tyder på at Merkur har en kjerne av jern som utgjør 75% av hele planeten.

(mer fra JPL og JPL)

Venera 7
var den første sonden som returnerte data fra overflaten på en annen planet (Venus) i 1970.

Venera 9
foretok en myk landing på Venus, og returnerte bilder fra overflaten i 1975 (USSR). Venera 9 var den første sonden som landet på en annen planet.

Pioneer Venus
1978; inneholdt bl.a. fire atmosfæresonder i tillegg til hovedsonden. Produserte det første høykvalitets-kartet over overflaten til Venus.

(mer info fra NASA Spacelink og NSSDC; undervisningsmateriell fra UCLA)

Viking 1
ble sendt opp fra Cape Canaveral, Florida, 20. august 1975 med en TITAN 3E-CENTAUR D1-rakett. Sonden gikk inn i bane rundt Mars 19. juni 1975, og landingsmodulen landet 20. juli 1976 på de vestlige delene av Chryse Planitia. Den satte så i gang med sin programmerte leting etter mikro-organismer (det diskuteres stadig om sonden fant tegn til liv eller ikke), og sendte oss fantastiske panoramabilder av omgivelsene. En ting forskerne lærte var at himmelen på Mars var rosa, ikke mørkeblå som man opprinnelig trodde. Den rosa fargen skyldes at sollyset reflekteres i de rødlige støvpartiklene i den tynne atmosfæren. Landingsmodulen landet på en slette av rød sand og stein som strakk seg så langt kameraene kunne se.

Viking 2
ble sendt opp 9. september 1975 og gikk inn i bane rundt Mars 7. august 1976. Landingsmodulen satte fot på Utopia Planitia 3. september samme år. Den utførte de samme oppgavene som søstersonden Viking 1, bortsett fra at seismometeret på Viking 2 faktisk virket og greide å registrere et Mars-skjelv.

De siste data fra Viking Lander 1 ankom Jorden 11. november 1982. Staben ved JPL prøvde å gjenopprette kontakt i seks og en halv måned uten suksess. Ferden ble erklært over 21. mai 1983.

Viking Lander 1 ble betegnet "the Thomas A. Mutch Memorial Station" til ære for den avdøde lederen av teamet som var ansvarlig for å ta bilder med landeren. The National Air and Space Museum i Washington DC oppbevarer plaketten til den kan festes på landeren av en bemannet expedisjon.

(mer info (pdf) og en web-side fra JPL)

Voyager 1
Voyager 1 (bildet øverst) ble sendt ut 5. september 1977 og fløy forbi Jupiter 5. mars 1979 og forbi Saturn 13. november 1980. Voyager 2 ble sendt ut 20. august 1977 (faktisk før Voyager 1!). Den passerte Jupiter 7. august 1979, Saturn 26. august 1981, Uranus 24. januar 1986 og Neptun 8. august 1989. Voyager 2 utnyttet en sjelden oppstilling av planetene som oppstår hvert 189.år til å slynge seg utover i rommet fra planet til planet. Voyager 1 kunne i prinsippet ha passert Pluto, men JPL valgte å la den passere Titan på nært hold i stedet.

Takket være de to Voyager-sondene har våre kunnskaper om de fire store planetene og deres måner og ringer økt enormt. De oppdaget Jupiters kompliserte atmosfæredynamikk, lyn og polarlys. De oppdaget tre nye måner. To store overraskelser var at Jupiter har ringer og at Io har aktive svovel-vulkaner, med stor påvirkningskraft på Jupiters atmosfære.

Da de to sondene nådde Saturn, oppdaget de over 1000 "ringlets" eller små-ringer og 7 nye måner (inkludert gjetersatellittene som holder ringene stabile). Været på Saturn var relativt kjedelig sammenlignet med Jupiter: massive jet-strømmer med minimal variasjon (en 33-års stor hvit flekk-/båndsyklus er kjent). Titans atmosfære viste seg å være tåkete. Mimas var en åpenbaring: et enormt nedslagskrater gav det rette "Death Star"-utseendet. Det mest overraskende ved Saturn var de intrikate ringene: Sammenflettede og eike-lignende strukturer var vanskelige å forklare.

Voyager 2
fortsatte reisen til Uranus og Neptun takket være heroisk ingeniørarbeid og programmeringsinnsats. Uranus var uvanlig monokromatisk (ensfarget), og dens magnetiske akse faller ikke sammen med den allerede så merkelige rotasjonsaksen. Dette gir Uranus en merkelig magnetosfære. Iskanaler ble funnet på Ariel, og Miranda var et lappeteppe av ulike landskapstyper. 10 nye måner og en ring til ble oppdaget.

I motsetning til Uranus viste Neptun seg å være ganske aktiv, med ulike skyfenomener. Ring-buene viste seg å være lyse flekker på en av ringene. To nye ringer og seks nye måner ble oppdaget. Neptuns magnetiske akse viste seg også å være skjev. Triton har aktive geysirer - men hva i all verden holder seg flytende ved 38 K (-235°C)?

Hvis ingen uforutsette komplikasjoner oppstår, skulle det være mulig å kommunisere med både Voyager 1 og 2 helt til år 2030. Begge sonder har nok brennstoff - Voyager 1 kan holde fart helt til 2040, og Voyager 2 til 2034. Den begrensende faktoren er de såkalte RTGs (Radio-isotope Thermal Generators). Effekten fra hver RTG avtar for hvert år. Innen år 2000 vil det ikke være nok energi til å forsyne UVS-instrumentene (UltraViolet Spectrometer). Innen 2010 vil ikke alle instrumentene kunne operere samtidig, og en ny fordeling av energien vil måtte igangsettes. På denne måten vil sondene være i stand til å fungere i omtrent ti år til, men deretter vil det antagelig ikke være tilstrekkelig energi til å vedlikeholde noen av instrumentene.

(Voyager Project Home Page fra JPL, nok en "hjemmeside" ved NSSDC, en web-side fra JPL )

Vega
Det internasjonale VENUS-HALLEY-prosjektet ble skutt opp i 1984 og bar med seg en Venus-sonde og og en landingsmodul. Vega passerte Komet Halley på veien.

(Vega Mission Home Page)

Phobos
var navnet på to romsonder sendt ut av Sovjetunionen i 1988. En av dem hørte bakkekontrollen aldri mer fra, den andre sendte noen få bilder før den også sviktet.

(Phobos Mission Home Page)

Giotto
ble skutt ut med en Ariane-1 fra ESA 2. juli 1985 og passerte bare 540 km (+/- 40 km) fra kjernen til Komet Halley 13. mars 1986. Giotto hadde 10 instrumenter ombord, bl.a. et avansert kamera, og sendte data til Jorden helt frem til sin nærmeste passering da kontakten ble midlertidig brutt. Giotto fikk alvorlige skader av kollisjoner med støvpartikler i høy hastighet under passeringen av kometen, og den ble satt i dvale kort tid etter.

I april 1990 ble Giotto reaktivert. Tre av instrumentene virket feilfritt, fire var skadet, men ennå brukbare, og resten - deriblant kameraet - var ubrukelige. 2. juli 1990 passerte Giotto like ved Jorden og ble sendt i retning av komet Grigg-Skjellerup, som den vellykket passerte 10. juli 1992.

(mer info fra NSSDC)

Clementine
er et samarbeidsprosjekt mellom Ballistic Missile Defense Organization (tidligere kalt SDIO) og NASA for å teste sensorer utviklet av Lawrence Livermore for BMDO. Sonden, bygget ved Naval Research Lab, ble 25. januar 1994 skutt opp i bane 425 km til 2950 km rundt Månen på en to måneders kartleggingsferd. Blant instrumentene er UV- til IR-kameraer, pluss en såkalt lidar som etter planen skal samle altimetriske (høyde-) data for de midterste breddegradene på Månen. Tidlig i mai måned skulle sonden blitt sendt ut av Måne-banen for å passere asteroiden 1620 Geographos, men det oppstod en feil som hindret dette i å finne sted.

Bakkemannskapet gjenvant kontroll over sonden, og dens fremtidige ferd blir nå revurdert.

(for mer informasjon: Clementine Mission fra USGS og Clementine page fra NASA PDS eller The Clementine Mission fra LPI.)

Mars Observer
inneholdt bl.a. et høyoppløsningskamera. Den ble sendt opp den 25. september 1992 med en Titan III/TOS-rakett. Kontrollsenteret mistet kontakt med MO 21. august 1993 da den forberedte seg på å gå inn i bane rundt Mars. Hele prosjektet har blitt avskrevet (post mortem-analyse). Mars Global Surveyor, som ble skutt opp 7. november for å utføre de fleste av MOs oppgaver, har vært en stor suksess.

Magellan
ble skutt opp i mai 1989 og har kartlagt 98% av overflaten på Venus med en oppløsning på mer enn 300 meter. Den har også laget et kart over gravitasjonsfeltet for mer enn 95% av planeten. For kort tid siden utførte Magellan en nedbremsnings-sekvens over 80 dager for å komme nærmere overflaten og gjøre banen mer sirkulær. Kartleggingen av overflaten og innsamlingen av gravitasjonelle data er fullført. Høsten 1994, rett før sonden likevel ville ha sviktet på grunn av solpanelene, ble Magellan sendt inn i atmosfæren for å studere bremseteknikker som kan være av betydning for fremtidige ferder.

(mer info (pdf), en web-side, nok en web-side fra JPL og fact sheet fra NSSDC)

Galileo
går i bane rundt Jupiter og inneholder også en atmosfære-sonde. Galileo har sett nøyere på de jovianske månene. Atmosfæresonden har allerede gått ned i atmosfæren og vil gi de første direkte målingene i det indre av en gasskjempe.

Galileo har sendt tilbake de første tydelige bildene av to asteroider, 951 Gaspra og 243 Ida, som den tok på vei til Jupiter. Den returnerte også bilder av Komet SL9s nedslag på Jupiter fra relativt kort avstand.

Galileo ble styrt inn i Jupiter i 2003. Dette ble gjort for å hindre muligheten at den kræsjer i Europa og ødelegger liv som kan være der.

(Education and Public Outreach (bilder!), Galileo Home Page, Galileo Probe Home Page fra ARC; web-side, NSSDC-side, foreløbige Galileo-resultater fra JPL og LANL)

Mars 96
var en stor sonde med mange landingsmoduler og gikk opprinnelig under navnet Mars 94. Den feilslåtte oppskytningen fant sted 17. november 1996. (Den opprinnelige Mars 96 var en tid kjent som Mars 98, men ble så kansellert.)

(mer info fra MSSS og fra IKI)

Pathfinder
The Mars Pathfinder (tidligere kjent som Mars Environmental Survey Pathfinder) er den andre i rekken av NASAs lavbudsjett-planetoppdagelsesprosjekter. Prosjektet består av en stasjonær landingsmodul og et fjernstyrt robotkjøretøy kalt Sojourner. Hovedmålet er å demonstrere gjennomførbarheten av lavbudsjetts-prosjekter på (og utforskningen av) Mars-overflaten. Dette skal gjøres ved en rekke kommunikasjonstester mellom landingsmodulen og robotkjøretøyet, mellom landingsmodulen og Jorden, og ved å teste kameraer og sensorer ombord.

De vitenskapelige hensiktene er å lære mer hva som skjer når man entrer atmosfæren og vidvinkel-/nærfotografering av overflaten. Den generelle hensikten er å karakterisere Mars' miljø for videre utforsking. Sonden vil entre Mars' atmosfære uten å gå i bane rundt planeten og lande på Mars ved hjelp av fallskjermer, raketter og airbager. På vei ned vil den gjøre atmosfæriske målinger. Før landing blir sonden omsluttet av tre triangulære solpaneler som vil folde seg ut på bakken etter landing.

Mars Pathfinder ble skutt opp 4. desember 1996 og landet på Mars 4. juli 1997.

(MPF Home Page fra JPL; mer info fra NSSDC, bilder og pressemeldinger fra MSFC, Mars Watch, Linking Amateur and Professional Mars Observing Communities for Observational Support of the Mars Pathfinder Mission)

NEAR
står for Near Earth Asteroid Rendezvous og skal besvare grunnleggende spørsmål om nær-Jorden-objekter som asteroider og kometer.

Sonden ble skutt opp 17. februar 1996 med en Delta II-rakett, og skal etter planen gå inn i bane rundt asteroiden 433 Eros tidlig i januar 1999. Der skal den granske steinlegemet i minst ett år, i avstander ned til 24 km. Eros er en av de største og best observerte asteroidene som krysser Jordens bane. Disse asteroidene er beslektet med de tallrike hovedbelte-asteroidene som går i bane rundt Solen mellom Mars og Jupiter.

(NEAR Home Page, mer info fra NSSDC, mer fra Johns Hopkins Univ., undervisningsmateriale)

Lunar Prospector
er den første NASA-ferden rettet mot Månen på nesten 30 år, og ble skutt opp den 6. januar 1998. Målet er å utforske Månens ressurser, struktur og opprinnelse.

(Welcome to the Moon, Lunar Prospectors hjemmeside; mer fra NSSDC)

Pågående ferder

Voyager 1 and 2
fungerer fortsatt etter mer enn 15 år i rommet og er på vei ut av solsystemet. Begge sondene ventes å skulle være virksomme ihvertfall til år 2015, når energi-generatorene deres slutter å virke. Banene deres gir negative indikasjoner på eventuelle planeter utenfor Plutos bane. Deres neste store oppdagelse burde være heliopausens plassering. Lavfrekvente radiobølger som antas å stamme fra heliopausen har blitt detektert av begge sondene.

Begge Voyager-sondene bruker sine UV-spektrometre til å kartlegge heliosfæren og til å studere den møtende interstellare vinden. Detektorene for kosmisk stråling studerer energispektrene til de interstellare kosmiske strålene i den ytre heliosfæren.

Voyager 1 har passert Pioneer 10 og er dermed den sonden som har kommet lengst ut i rommet.

(mer info fra JPL)

Hubble Space Telescope
ble skutt opp i april 1990 og korrigert i desember 1993. HST kan produsere langtidseksponerte bilder og spektra. Dette gir en ekstra dimensjon til romsonde-bildene med sin gode oppløsning. For eksempel viser nye Hubble-bilder at Mars nå er kaldere og tørrere enn den var under Viking-ferdene, og tilsvarende bilder av Neptun tyder på at atmosfæren endrer seg hurtig.

Teleskopet er oppkalt etter den amerikanske astronomen Edwin Hubble.

Masse informasjon om HST og bilder fra HST finnes på Space Telescope Science Institute. HSTs nyeste bilder presenteres jevnlig. (Her er en kort historikk om Hubble-prosjektet. Det er også mer HST-info ved JPL.)

Ulysses
utforsker nå Solens polarområder (ESA, NASA). Ulysses ble sendt ut av romfergen Discovery i oktober 1990. I februar 1992 fikk den hjelp av Jupiters tyngderaft til å forlate ekliptikk-planet. Den har nå fullført sitt hovedoppdrag; å observere begge sol-polene. Ferden er blitt utvidet med enda et omløp rundt Solen, slik at den kan se på polene også ved solflekkmaksimum. Sondens aphel-avstand er 5.2 AU, og overraskende nok er perihel ved 1.5 AU - en sol-sonde som er lenger vek fra Solen enn det Jorden er! Den forventes å gi oss en bedre forståelse av Solens magnetfelter og av solvinden.

(Ulysses-sider fra JPL og ESA)

Wind
ble skutt ut den 1. november 1994 og er en NASA-satelitt som har til oppdrag å observere solvinden.

Hovedmålet med ferden er å måle hvordan masse, moment og energi i solvinden blir overført til omgivelsene rundt Jorden. Selv om vi har lært mye av tidligere romferder om de generelle egenskapene ved denne energioverføringen, må vi ennå skaffe til veie mer detaljert informasjon fra ulike strategiske punkter rundt Jorden før forskerne kan forstå hvordan atmosfæren reagerer på endringer i solvinden.

Oppskytningen markerte også at et russisk instrument for første gang flyr med en amerikansk sonde. Konus Gamma-Ray Spectrometer, produsert av Ioffe Institute, Russland, er ett av to instrumenter på Wind som skal studere kosmiske gammastråle-bursts (og ikke solvinden). Et fransk instrument er også ombord.

Sonden vil til å begynne ha en åttetallsbane rundt Jorden ved hjelp av Månens gravitasjonsfelt. Sondens største avstand fra Jorden vil være 1 600 000 kilometer, den minste 29,000 kilometer.

Senere i ferden vil Wind gå over i en spesiell halobane i solvinden, motstrøms fra Jorden, ved en avstand som gjør at Wind alltid befinner seg mellom Jorden og Solen (omtrent 1 500 000 til 1 690 000 kilometer fra Jorden).

Mars Surveyor Program

Mars Global Surveyor ble skutt opp 7. november 1996 med en Delta II-rakett fra Cape Canaveral i Florida og går nå i bane rundt Mars. Sonden skal fullføre ett omløp rundt Mars hver annen time i en "solsynkron" bane som plasserer Solen i en standardvinkel over horisonten i hvert bilde. Dette gjør at skyggene kastes slik at overflateformasjonene blir godt synlige. Mars Global Surveyor skal inneholde en del av de samme instrumentene som var ombord Mars Observer og vil bruke disse instrumentene til å skaffe data over et Mars-år (ca 2 jordår). Sonden vil så brukes som en datareléstasjon for signaler fra US og internasjonale landere og lav-altitude-sonder i 3 år til.

(MGS Home Page ved JPL; Planned Missions from 1996 to 2003)

Cassini
skal gå i bane rundt Saturn og utforske Titans atmosfære. Cassini er resultatet av et samarbeid mellom NASA og ESA med hensikt å utforske Saturn-systemet med fartøyet Cassini i bane rundt Saturn, mens sonden Huygens skal ned i Titans atmosfære. Cassini ble skutt opp 15. oktober 1997 med en Titan IV/Centaur-rakett.

Her kan du lese mer om Cassini-Huygens (på norsk!)

(Cassini Home Page ved JPL, Huygens Home Page, nok en Cassini-side ved JPL)

Stardust
vil passere en komet på nært hold. Den vil for første gang hente materiale fra en komets koma tilbake til Jorden som skal analyseres av vitenskapsfolk fra hele verden. Stardust skal etter planen passere Komet Wild-2 i 2004 og returnere til Jorden i 2006.

(Stardusts hjemmeside)

(Alle prosjekter hører inn under NASA hvis ikke det står noe annet.)

Mer om romsonder (engelsk)


Contents ... Se solsystemet ... Romsonder ... Ordlister ... Data Host

Copyright © Bill Arnett; beklager, denne siden er sist men dårlig oppdatert 2. mars 2005 av Unni Fuskeland