Solen

Sol

Solen er en vanlig G2-stjerne, en av mer enn hundre milliarder stjerner i vår galakse.

        
        diameter:      1 390 000 km.
        masse:         1.989e30 kg
        temperatur:    5 800 K (overflate), 15 600 000 K (kjerne)
Solen er det største legemet, og inneholder mer enn 99.8% av totalmassen i solsystemet. (Jupiter inneholder det meste av den resterende massen.)

Det blir ofte sagt at Solen er en "vanlig" stjerne. Det er sant i den forstand at det er mange andre stjerner som er lik den. Men det er mange flere mindre stjerner enn store, og Solen er i det øverste 10%-sjiktet når det gjelder massestørrelse. Den midlere massen til stjerner i vår galakse er sannsynligvis mindre enn en halv solmasse.

Solen er personifisert i mange mytologier: Grekerne kalte den Helios, og romerne kalte den Sol (hvor vi har tatt navnet fra).

For øyeblikket består Solen av omtrent 70% hydrogen og 28% helium målt i masse; alt annet kalles "metaller" og utgjør mindre enn 2%. Dette endrer seg sakte over tid, etterhvert som Solen omgjør hydrogen til helium i kjernen.

De ytre lagene av Solen har differensiell rotasjon; som her betyr at overflaten ved ekvator roterer med en periode på 25.4 døgn mens overflaten ved polene bruker hele 36 døgn. Denne underlige oppførselen skyldes at Solen ikke er et fast legeme som Jorden. Lignende effekter er påvist i de store gassplanetene. Den differensielle rotasjonen strekker seg ganske langt ned i Solens indre, mens det i kjernen er så høy tetthet at den roterer som et stivt legeme.

Forholdene i solkjernen (de innerste ~25% av solradien) er ekstreme. Temperaturen er 15.6 millioner Kelvin og trykket er 250 milliarder atmosfærer. Gassene i kjernen er presset 150 ganger tettere sammen enn molekylene i vann.

Solens energiproduksjon (3.86e33 erg/sekund eller 386 milliarder milliarder megawatt) skyldes kjernefusjon. Hvert sekund omdannes 700 000 000 tonn hydrogen til 695 000 000 tonn helium og 5 000 000 tonn (= 3.86e33 erg) energi i form av gammastråling. Etterhvert som denne energien beveger seg utover mot overflaten, blir den hele tiden absorbert og re-emittert ved stadig lavere temperaturer, så når den endelig kommer til overflaten er det meste omdannet til synlig lys (som har mye mindre energi). De siste 20% av veien til overflaten blir energien fraktet mer ved hjelp av konveksjon enn ved stråling.

Solens overflate, fotosfæren, holder en temperatur på omtrent 5800 K. Solflekker er "kalde" områder, da de "bare" holder 3800 K (de ser mørke ut når de sammenlignes med områdene rundt). Solflekker kan bli veldig store, opptil 50 000 km i diameter. De skyldes kompliserte og ikke særlig godt kjente vekselvirkninger i Solens magnetfelt.

Et smalt område kalt kromosfæren ligger over fotosfæren.

Den sterkt fortynnede sonen over kromosfæren er døpt koronaen og strekker seg millioner av kilometer ut i rommet. Den er bare synlig under totale solformørkelser (til venstre). Temperaturen i koronaen er av størrelsesorden 1 million K.

Det hender at Månen og Solen ser like store ut på himmelen, sett fra Jorden. Og siden Månen går rundt Jorden i omtrent det samme planet som Jorden går rundt Solen, kommer av og til Månen på linje mellom Jorden og Solen. Dette fenomenet kalles en solformørkelse. Hvis de tre legemene ikke er helt på linje kalles det en delvis solformørkelse. Når de er perfekt linjert opp, og hele solskiven er dekket kalles det en total solformørkelse. Delvise solformørkelser er synlige fra et stort område på Jorden, men området som en total solformørkelse kan sees fra, totalitetssonen, er smal, kanskje bare noen kilometer bred (men den er ofte tusener av kilometer lang). Solformørkelser skjer en eller to ganger i året, så hvis du forblir hjemme er det sansynlig at du ser partielle solformørkelser flere ganger på et tiår. Men siden totalitetssonen er så liten er det veldig usansynlig at den vil krysse over der du bor. Så derfor reiser folk gjerne halvveis rundt Jorden bare for å se en total solformørkelse. Å stå i skyggen av Månen er en helt utrolig opplevelse. I noen få minutter blir det mørkt midt på dagen. Stjernene kommer fram. Dyr og fugler tror det er på tide å sove. Og du kan se koronaen på Solen. Det er verdt en lang reise.

Etter jordisk målestokk er Solens magnetfelt svært sterke. De er også meget kompliserte. Magnetosfæren, også kalt heliosfæren, strekker seg langt utenfor Plutos bane.

I tillegg til varme og lys sender Solen ut en tynn, kontinuerlig strøm av ladde partikler (stort sett elektroner og protoner) vi kaller solvinden. Solvinden forplanter seg utover i solsystemet med en hastighet på rundt 450 km/s. De ladde partiklene fra Solen kan påvirke Jorden på flere måter, alt fra radiostøy til svikt i kommunikasjonssatellitter. Dessuten er solvinden ansvarlig for det vakre nordlyset.

Nyere data fra romsonden Ulysses viser at solvinden som stammer fra polarområdene strømmer nesten dobbelt så raskt (750 km/s) som fra ekvator. Solvinden ser dessuten ut til å være annerledes sammensatt i polarområdene. Ved solmaksimum, derimot, beveger solvinden seg med en mellomhastighet.

Videre studier av solvinden vil bli foretatt av de nylig oppsendte Wind-, ACE- og SOHO-satellittene, plassert i det dynamisk stabile Lagrange-punktet L1 midt mellom Jorden og Solen (1.6 millioner km fra Jorden).

Solvinden har stor innvirkning på komethaler, og forårsaker til og med målbare utslag på enkelte satellittbaner.

Spektakulære løkker og protuberanser er ofte synlige på solranden (til venstre).

Solens energiproduksjon er ikke helt konstant, ei heller solflekk-aktiviteten. Det var en periode med svært lav solflekk-aktivitet i den siste halvdelen av det 17. århundre kalt Maunder-minimum. Denne perioden faller sammen med en uvanlig kald periode i Nord-Europa som blir kalt "den lille istid". Siden solsystemet ble dannet har Solens energiproduksjon økt med omtrent 40%.

Solen er omtrent 4.5 milliarder år gammel. Siden dens "fødsel" har den brukt opp omtrent halvparten av hydrogenet i kjernen. Den vil fortsette å lyse "fredelig" i ca. 5 mrd. år til (selv om luminositeten antagelig vil fordobles i løpet av denne perioden). Til slutt vil den gå tom for hydrogen og bli tvunget til å foreta noen radikale endringer (som er fullstendig normalt i stjernenes utvikling). Disse vil ødelegge Jorden fullstendig, og Solen vil antagelig ende opp som en planetarisk tåke.

Solens 'måner'

Det er åtte planeter og et stort antall smålegemer i omløp om Solen. (Nøyaktig hvilke legemer som skal klassifiseres som planeter og hvilke som smålegemer har vært gjenstand for diskusjoner, men i det store og hele dreier det seg bare om definisjoner. Pluto er ikke lengre offisiellt en planet, men vi beholder den her av historiske grunner.)

            Avstand   Radius    Masse
Planet    (i 1000 km)  (km)     (kg)    Oppdager     År
---------  ---------  ------  -------  ----------  -----
Merkur        57 910    2439  3.30e23
Venus        108 200    6052  4.87e24
Jorden       149 600    6378  5.98e24
Mars         227 940    3397  6.42e23
Jupiter      778 330   71492  1.90e27
Saturn     1 426 940   60268  5.69e26
Uranus     2 870 990   25559  8.69e25   Herschel    1781
Neptun     4 497 070   24764  1.02e26   Galle       1846
Pluto      5 913 520    1160  1.31e22   Tombaugh    1930

Mer detaljerte data og definisjoner kan du finne på datasiden.

Mer om Solen (engelsk)

Åpne spørsmål


Contents ... Oversikt ... Sun ... Merkur ... Romfartøyer ... Data Host

Copyright © Bill Arnett; sist oppdatert 28. mars 2007 av Unni Fuskeland