|
En meteor er en lysende strek på himmelen (et "stjerneskudd" eller en "fallende stjerne") dannet ved at en ørliten meteoroide kommer inn i Jordens atmosfære. I løpet av en mørk natt vil du antagelig se noen få meteorer i timen; under en av de årlige meteorsvermene kan du komme opp i hele 100 pr. time. Svært lyssterke meteorer kalles ildkuler, hvis du skulle se en er det fint om den rapporteres.
Hvis meteoren faller ned på bakken uten å brenne opp i atmosfæren, kalles den en meteoritt. De fleste stammer fra asteroider, noen antas spesifikt å stamme fra 4 Vesta. Noen få kommer antagelig fra kometer. Et lite antall har vist seg å ha sin opprinnelse på Månen (23 funn) eller Mars (22).
En av Mars-meteorittene, kjent som
ALH84001 (til venstre), vitner om
liv på Mars for lenge siden.
Selv om meteoritter kan se ut til bare å være kjedelige steiner, er de ekstremt viktige fordi vi faktisk kan undersøke dem direkte i laboratorier. Bortsett fra noen få kilo månestein hentet av Apollo- og Luna-ferdene, er meteoritter den eneste muligheten vi har til å undersøke materiale fra andre steder enn Jorden.
| Jern | primært jern og nikkel; ligner M-type-asteroider |
 |
|---|---|---|
| Stein/jern | blanding av jern- og stein-materiale lik S-type-asteroider |  |
| Chondritter | de aller fleste meteoritter er av
denne typen; sammensetningen ligner den i de terrestriske planetenes mantel og skorpe |
 |
| Karbonholdige chondritter | har veldig
lik komposisjon som Solen, bortsett fra de flyktige stoffene; ligner C-type-asteroider |
 |
| Achondritter | ligner terrestriske basalter; meteorittene som antas å stamme fra Månen og Mars tilhører denne gruppen |
 |
Et "fall" betyr at
meteoritten ble sett mens den falt fra himmelen. Et "funn" betyr at
ingen så meteoritten falt, og at den ble funnet etterpå. Omtrent 33%
av meteorittene er "fall". Følgende tabell er hentet fra en bok av
Vagn F. Buchwald. Den inkluderer alle kjente meteoritter (4660 i alt,
som til sammen veier 49 4625 kg!) i perioden 1740-1990 (unntatt
meteoritter funnet i Antarktis).
| Type | Fall % | Funn % | Fall vekt | Funn vekt |
|---|---|---|---|---|
| Stein | 95.0 | 79.8 | 15200 | 8300 |
| Stein-jern | 1.0 | 1.6 | 525 | 8600 |
| Jern | 4.0 | 18.6 | 27000 | 435000 |
Et stort antall meteoroider treffer Jordens atmosfære hver dag, og utgjør til sammen flere hundre tonn materiale. Alle er riktignok svært små, bare noen få milligram hver. Bare de aller største klarer å nå overflaten og blir meteoritter. Den største noensinne funnet (Hoba, i Namibia) veier 60 tonn.
En gjennomsnittlig meteoroide treffer atmosfæren i en fart av 10-70 km/s. Med unntak av de aller største, blir de bremset opp til noen få hundre km/t på grunn av friksjon i atmosfæren, og treffer jordoverflaten uten dramatikk. Meteoroider på mer enn noen hundre tonn bremses svært lite; og det er disse store (og heldigvis sjeldne) objektene som lager nedslagskratere.
Et godt eksempel
på hva som skjer når en liten asteroide treffer Jorden, er
Barringer-krateret
(også kalt Meteor Crater) nær Winslow, Arizona.
Det ble til for nesten 50 000 år siden da en jernmeteor med en
diameter på omtrent 30-50 meter slo ned i bakken. Krateret er 1200
meter i diameter og 200 meter dypt. Rundt 120 nedslagskratere har
blitt identifisert på Jorden så langt (se under).
Et nedslag av nyere dato fant sted i 1908 i et øde og ubebodd område i det vestlige Sibir kalt Tunguska. Det som falt ned må ha vært omtrent 60 m i diameter og bestod antagelig av mange løse deler. Til forskjell fra det som skapte Barringer-krateret ble Tunguska-objektet fullstendig oppløst før det traff bakken, og dermed ble det ikke noe virkelig krater. Likevel ble trærne i et område med radius på 50 km lagt flate. Lyden av eksplosjonen kunne registreres halvveis rundt Jorden, også i London.
Det er antagelig minst 1000 asteroider med en diameter større enn 1 km i bane rundt Jorden. En av disse vil statistisk sett treffe Jorden en gang på 300 000 år. Større legemer er i mindretall og vil dermed true Jorden sjeldnere, men det skjer faktisk av og til - med katastrofale konsekvenser.
Nedslaget av en komet eller en asteroide på
størrelse med Hephaistos eller SL9 var
antagelig ansvarlig for at dinosaurene
ble utryddet for 65 millioner år siden. Det etterlot seg et krater
med en diameter på 180 km som nå er begravd i jungelen nær Chicxulub på
Yucatan-halvøya (til høyre).
Beregninger basert på det observerte antall asteroider tyder på at vi kan forvente omtrent 3 kratere i 10 km-klassen på Jorden per millioner år. Dette stemmer overens med geologiske funn. Verre er det å beregne hyppigheten av større nedslag som det i Chicxulub, men ett pr. 100 millioner år virker som en fornuftig antagelse.
Tabellen under gir de forventede konsekvenser for nedslag av varierende grad:
| Objektdiameter (meter) | effekt (megatonn) | Intervall (år) | Konsekvenser |
|---|---|---|---|
| < 50 | < 10 | < 1 | meteorer i den øvre atmosfæren treffer sjelden overflaten |
| 75 | 10 - 100 | 1000 | jernmeteorer produserer kratere som Barringer-krateret; steinmeteorer skaper luft-eksplosjoner som i Tunguska; nedslagene vil ødelegge områder på størrelse med byer som Oslo |
| 160 | 100 - 1000 | 5000 | jern- og stein-meteorer treffer bakken, kometer vaporiserer, nedslag ødelegger områder på størrelse med større byer som New York og Tokyo |
| 350 | 1000 - 10,000 | 15,000 | nedslag vil ødelegge områder på størrelse med land som Danmark; nedslag i havet vil skape moderate tsunami-bølger |
| 700 | 10,000 - 100,000 | 63,000 | nedslag vil ødelegge områder på størrelse med større land, nedslag i havet vil skape mer alvorlige tsunami-bølger |
| 1700 | 100,000 - 1,000,000 | 250,000 | nedslag vil produsere støvskyer med globale følger og i tillegg ødelegge områder på størrelse med Frankrike |
... Solen
... Smålegemer
... Mathilde
... Meteoritter
... Interpl. medium
... 
