Merkur

The Winged Messenger
(Den bevingede budbærer)

Merkur er Solens nærmeste planet og den åttende største. Merkur er mindre i diameter enn Jupitermånen Ganymedes og Saturnmånen Titan, men mer massiv.

        omløp   : 57,910,000 km (0.38 AU) fra Solen
        diameter: 4,880 km
        masse   : 3.30e23 kg
I romersk mytologi var Merkur guden for handel, reiser og tyveri - den romerske ekvivalenten til grekernes Hermes (gudenes budbringer). Planeten fikk antagelig sitt navn fordi den beveger seg så fort over himmelen.

Merkur har vært kjent siden sumerernes tid (3. årtusen f.Kr.). Den ble gitt to navn av grekerne: Apollo, fordi den opptrer som en morgenstjerne, og Hermes, fordi den opptrer som en aftenstjerne. Greske astronomer visste likevel at de to navnene refererte til samme himmellegeme. Heraklit mente til og med at Merkur og Venus gikk i bane rundt Solen, ikke Jorden.

Siden den er nærmere Solen enn Jorden, varierer belysningen av Merkur-skiven når vi ser på den med et teleskop fra Jorden. Teleskopet som Galileo brukte var for lite til å se fasene til Merkur, men han så fasene til Venus.

Merkur har bare blitt besøkt av ett romfartøy, Mariner 10. Mariner 10 passerte Merkur tre ganger i 1974 og 1975, og kartla 45% av overflaten. Avstanden til Solen er dessverre for kort til at planeten kan bli avbildet av Hubble-teleskopet uten å skade instrumentene. En ny oppdagelsesferd til Merkur, MESSENGER, ble skutt opp av NASA i 2004 og vil etter flere passeringer gå i bane rundt Merkur fra 2011.

Merkurs bane er svært eksentrisk; ved perihel er planeten bare 46 millioner km fra Solen, mens den ved aphel er hele 70 millioner km vekk. Perihelpunktet i Merkurs bane flytter seg, om enn meget langsomt, rundt Solen. Astronomene i det 19. århundre gjorde grundige observasjoner av Merkurs baneparametre, men kunne ikke forklare hva som skjedde ved hjelp av Newtonsk mekanikk. Forskjellene mellom de observerte og beregnede verdiene var små, men de ga likevel forskerne alvorlig hodepine i flere tiår. Mange mente at en annen planet (som de kalte Vulcan) litt nærmere Solen kanskje kunne forårsake uoverensstemmelsene. Men ingen slik planet ble funnet. Sannheten viste seg å være langt mer dramatisk: Einsteins generelle relativitetsteori! Den forutsa Merkurs banebevegelser, noe som bidro til at teorien ble akseptert så tidlig.

Inntil 1962 trodde man at en dag (rotasjonstiden) på Merkur var like lang som året (omløpstiden), noe som skulle tilsi at den samme siden alltid vendte mot Solen. Dette ble motbevist ved hjelp av såkalte doppler-radar-observasjoner. Vi vet nå at Merkur roterer tre ganger i løpet av to av sine år. Merkur er det eneste legemet i solsystemet som har en bane/rotasjons-resonans med et forhold som avviker fra 1:1 (men mange har ikke resonans i det hele tatt).

Dette, sammen med Merkurbanens eksentrisitet, ville forårsaket noen underlige effekter hvis du stod på Merkurs overflate. Ved noen breddegrader ville du se Solen stå opp og sakte bli større og større mens den nærmet seg senit (punktet rett over hodet ditt). I senit ville Solen stanse opp, gå i motsatt retning en kort stund for så å gjøre en ny stopp. Til slutt ville den krype sakte mot horisonten igjen mens den ble mindre og mindre. Imens ville stjernene bevege seg tre ganger så fort over himmmelen som Solen! Observatører andre steder på Merkur ville se andre, men tilsvarende merkelige bevegelser.

Temperaturvariasjonene på Merkur er de mest ekstreme i solsystemet, de skifter mellom 90 og 700 Kelvin. Temperaturen på Venus er riktignok litt høyere, men den er til gjengjeld svært stabil.

Merkur er på mange måter ganske lik Månen: overflaten er veldig gammel og har mange kratere; den har ikke noe platetektonikk. På den andre siden er Merkur mye mer kompakt enn Månen (5.43 gm/cm3 vs 3.34). Merkur er det andre mest tette legemet i Solsystemet, etter Jorden. Jordens tetthet skyldes gravitasjonell sammentrekning; hadde det ikke vært for denne ville Merkur vært mer kompakt enn Jorden. Dette indikerer at Merkurs kompakte kjerne av jern er endel større en Jordens. Merkur har derfor en tynn mantel av silikater og jordskorpe.

Merkurs indre domineres av en stor jernkjerne med en radius som varierer mellom 1800 og 1900 km. De ytre "skallet" av silikater (tilsvarende Jordens mantel og skorpe) er bare 500-600 km tykk. Vi antar at deler av kjernen er i flytende form.

Merkur har en svært tynn atmosfære som består av atomer som er revet løs fra overflaten av solvinden. Fordi Merkur er så varm, flykter disse atomene raskt ut i rommet. Til forskjell fra atmosfærene på Jorden og Venus, blir Merkurs atmosfære stadig fornyet.

Overflaten er i tillegg til kraterne full av klippelignende formasjoner; enkelte er hundrevis av kilometer lange og opptil tre kilometer høye. Noen av dem skjærer gjennom kraterringene og andre formasjoner, og dette indikerer at de ble til ved sammentrykning. Det anslås at overflaten har "krympet" med omtrent 0.1% (som tilsvarer ca. 1 km i radius) siden dannelsen.

En av de største formasjonene på Merkur er Caloris-bassenget (til høyre); det er omtrent 1300 km i diameter. Det antas å ligne på de store "havene" (maria)Månen. I likhet med disse havene ble Caloris-bassenget antagelig til etter et stort nedslag tidlig i solsystemets historie. Dette nedslaget var antagelig også ansvarlig for det merkelige landskapet på den andre siden av Merkur (til venstre).

I tillegg til det kraterbelagte terrenget har Merkur store områder med ganske jevn overflate. Noen er kanskje resultatet av gammel vulkansk aktivitet, mens andre kan skyldes avsetning av oppvirvlet materiale etter nedslag.

En ny analyse av Mariner-data har produsert foreløpige bevis for nylig vulkansk aktivitet på Merkur, men vi trenger likevel mer data for å bekrefte dette.

Utrolig nok har radarobservasjoner av Merkurs nordpol (et område som ikke ble kartlagt av Mariner 10) påvist spor av vann-is i de beskyttende skyggene i enkelte kratere!

Merkur har et svakt magnetfelt med en styrke på omtrent 1% av Jordens.

Merkur har ingen kjente måner.

Merkur er ofte synlig gjennom en alminnelig prismekikkert, eller til og med det blotte øye. Den er dessverre svært nær Solen og er derfor vanskelig å se på kveldshimmelen. Flere nettsider viser Merkurs (og de andre planetenes) himmelposisjon til enhver tid. Mer detaljerte og tilpassede kart kan lages med egnet programvare.

Mer om Merkur (engelsk)

Åpne spørsmål


Contents ... Solen ... Merkur ... Venus ... Data Host

Copyright © Bill Arnett; sist oppdatert 4.februar 2005 av Unni Fuskeland