Det interplanetariske medium

Rommet mellom planetene er langt fra tomt. Det inneholder elektromagnetisk stråling (fotoner), varm plasma (elektroner, protoner og andre ioner) kjent som solvinden, kosmisk stråling, mikroskopiske støvpartikler og magnetfelt (primært Solens).

Mens Solens stråling er åpenbar, ble de andre komponentene i det interplanetariske medium oppdaget for bare kort tid siden.

Temperaturen i det interplanetariske medium er omtrent 100 000 K. Tettheten er omtrent 5 partikler/cm3 ved Jorden og avtar utover fra Solen som én over avstanden kvadrert. Likevel er tettheten meget varierende, den kan bli så høy som 100 partikler/cm3.

Selv om det er tynt, har mediet målbare effekter på romsonders baner.

Bortsett fra veldig nære de store planetene er rommet mellom planetene dominert av Solens magnetfelt. Vekselvirkningen med solvinden er svært komplisert. Innenfor noen få solradier bestemmer magnetfeltet solvindens bevegelser; mye av vinden er fanget i magnetiske sløyfer. Men noen områder av magnetfeltet er åpent og lar solvinden slippe ut. Lenger ute er det plasmaen som dominerer, og magnetfeltet begrenses av partikkelflommen.

Noen planeter (f.eks. Jorden og Jupiter) har sine egne magnetiske felt. Disse lager mindre magnetosfærer som til en viss grad kontrollerer Solens påvirkning. Jupiters magnetosfære er svært stor, den strekker seg over en million km i alle retninger og helt til Saturns bane utover i solsystemet. Jordens magnetosfære er langt mindre, den rekker bare noen få tusen km ut, men beskytter oss likevel fra de ellers så farlige effektene av solvinden.

For ikke-magnetiske legemer som Månen går solvinden direkte løs på overflaten.

Etterhvert som solvinden beveger seg utover i rommet oppstår en magnetisk "boble" av varm plasma rundt Solen kalt heliosfæren. Til slutt vil solvinden innhente de ladde partiklene og magnetfeltene i den interstellare gassen. Grensen mellom solvinden og den interstellare gassen kalles heliopausen. Den nøyaktige fasongen og plasseringen av heliopausen er ikke kjent, men den ligner antagelig Jordens magnetosfære i form. Sjokkfronten befinner seg antagelig 110-160 AU fra Solen. Romsondene Voyager og Pioneer vil sannsynligvis nå frem til heliopausen om et tiår eller så.

Romsonden Ulysses studerer Solen og solvinden.

De mest høyenergetiske partiklene i det interplanetariske medium kalles kosmiske stråler. Noen stammer fra Solen, men de mest energirike kommer fra ukjente prosesser utenfor vårt solsystem.

Vekselvirkningen mellom solvinden, Jordens magnetiske felt og de øvre atmosfærelagene forårsaker polarlys eller nordlys. Andre planeter med magnetfelt av betydning (som Jupiter) utviser lignende effekter.

Det såkalte zodiaklyset og det som kalles gegenschein oppstår pga. interplanetarisk støv.

Mer om det interplanetariske medium (engelsk)


Åpne spørsmål


Contents ... Solen ... Smålegemer ... Meteoritter ... Interpl. medium ... Andre systemer ... Data Host

Copyright © Bill Arnett; sist oppdatert 2. mars 2005 av Unni Fuskeland