Månen

Luna

Månen er Jordens eneste naturlige satellitt.
        omløp:    384,400 km fra Jorden
        diameter: 3476 km
        masse:    7.35e22 kg
Den ble døpt Luna av romerne, Selene og Artemis av grekerne, og en rekke andre navn i et utall andre mytologier.

Månen har selvsagt vært kjent siden forhistorisk tid. Det er det nest mest lyssterke objektet på himmelen etter Solen. Når Månen går i bane rundt Jorden en gang i måneden, endrer vinkelen mellom Jord, Måne og Sol seg. Dette ser vi som syklen til Månens faser. Avstand i tid mellom to suksessive nymåner er 29.5 dager (709 timer), litt mindre enn omløpstiden til Månen målt mot stjernene. Det er fordi Jorden beveger seg et stykke i sin bane rundt Solen samtidig.

På grunn av sin størrelse og sammensetning blir Månen av og til klassifisert som en terrestrisk "planet" på linje med Merkur, Venus, Jorden og Mars.

Månen ble første gang besøkt i 1959 av den sovjetrussiske sonden Luna 2. Det er det eneste utenomjordiske legemet som er besøkt av mennesker. Den første månelandingen fant sted den 20. juli 1969; den hittil siste i desember 1972. Månen er også det eneste himmellegemet som vi har hentet prøver tilbake til Jorden fra. Sommeren 1994 ble overflaten kartlagt i detalj av det lille fartøyet Clementine. Lunar Prospector ankom Månen i mars 1998.

Gravitasjonskreftene som virker mellom Jorden og Månen forårsaker noen interessante effekter. De mest innlysende er tidevannskreftene. Gravitasjonen virker sterkest på den siden av Jorden som ligger nærmest Månen, og tilsvarende svakere på den motsatte siden. Overflaten blir dermed trukket mot Månen, med størst utbulninger i de områdene som er dekket av vann. Siden Jorden roterer mye raskere enn Månens bane endres, flytter disse "bulene" (høyvannet) seg rundt Jorden omtrent to ganger daglig (dette er en veldig forenklet modell).
    Jorden er kanskje ikke helt stiv, men den er heller ikke helt flytende. Jordrotasjonen forflytter utbulningene litt i forkant av punktet som befinner seg rett under Månen. Dette betyr at kreftene mellom Jorden og Månen ikke er eksakt mellom tyngdepunktene deres. Resultatet er et dreiemoment eller vridningskraft som virker på Jorden, og en akselerasjonskraft som virker på Månen. Kreftene forårsaker en netto-overføring av rotasjonsenergi fra Jorden til Månen, noe som forsinker jordrotasjonen med omtrent 1.5 millisekunder/århundre og i tillegg øker Månens avstand til Jorden med ca. 3.8 cm/år. (Det motsatte skjer med måner med uvanlige omløp, som f.eks. Phobos og Triton).
    Denne asymmetriske vekselvirkningen er også ansvarlig for at Månen har synkron eller bundet rotasjon. Det betyr at Månen alltid vender samme side mot Jorden. På samme måte som jordrotasjonen forsinkes av Månen, ble Månens rotasjon i sin tid forsinket av Jorden - bare at denne effekten var langt kraftigere. Da Månens rotasjon var blitt forsinket så mye at rotasjonsperioden var like lang som omløpstiden (altså at Måne-dagen var like lang som Måne-året, kom "tidevanns-bulene" på Månen alltid til å befinne seg direkte i retning av Jorden. Nå var det ikke lenger noe avvikende dreiemoment, og situasjonen stabiliserte seg. Det samme har skjedd med de fleste andre måner i solsystemet. En gang i fremtiden vil også jordrotasjonen tilpasse seg Månens rotasjon, slik tilfellet er mellom Pluto og Charon.

Månens vender i det store og hele samme side mot oss. Likevel vibrerer den litt som et resultat av at den ikke følger en perfekt sirkulær bane; og denne librasjonen gjør at vi faktisk kan se deler av baksiden. Mesteparten av Månens bakside (til venstre) er likevel skjult og først i 1959 ble den fotografert av det sovjetrussiske fartøyet Luna 3. (Viktig: Uttrykket "mørk" er misvisende. Alle deler av Månen (bortsett fra et par dype kratere nære polene) blir belyst av Solen halve døgnet. Den utstrakte bruken av ordet "mørk" kan ha sin opprinnelse i betydningen "ukjent".)

Det er ingen atmosfære på Månen, men data fra Clementine antyder at det kan være is i enkelte dype kratere som ligger i permanent skygge nær Månens sydpol. Dette er nå blitt styrket av data fra Lunar Prospector. Det virker som det er is på nordpolen også. En endelig bestemmelse vil antageligvis komme fra NASAs Lunar Reconnaissance Orbiter, som er planlagt i 2008.

Månens overflateskorpe er i gjennomsnitt 68 km tykk og varierer fra nesten 0 km under Mare Crisium (krisenes hav) til 107 km nord for Korolev-krateret på Månens bakside. Under skorpen er en mantel og sannsynligvis en liten kjerne (med en radius på omtrent 340 km og en masse på 2% av månens masse). Til forskjell fra Jorden, er ikke det indre av Månen aktivt lenger. Merkelig nok avviker Månens tyngdepunkt fra det geometriske sentrum med ca 2 km i retning Jorden. Dessuten er skorpen tynnere på den siden som vender mot oss.

Det er to hovedtyper terreng på Månen: De svært gamle og kraterbelagte høylandene og de relativt jevne og dessuten yngre havbassengene (maria). Havene dekker omtrent 16% av overflaten og er enorme nedslagskratere som senere er blitt dekket av lava. Mesteparten av overflaten er dekket av regolitt, en blanding av støv og og grus som stammer fra meteornedslag. Av en eller annen grunn befinner havene seg nesten utelukkende på den hitterste siden av Månen.

De fleste kraterne på denne siden er gitt navn etter berømte personer fra vitenskapens historie, som f.eks. Tycho, Copernicus og Ptolemaios. Formasjonene på baksiden har mer moderne navn som Apollo, Gagarin og Korolev (med hovedvekt på russiske navn, siden de første bildene derfra ble tatt av den russiske Luna 3). I tillegg til de mest kjente formasjonene, har vi også de store kraterne Sydpol-Aitken på baksiden (2250 km i diameter og 12 km dypt, og dermed det største nedslagskrateret i solsystemet), og Orientale på den vestlige randen (som sett fra Jorden, midt på bildet til venstre) som er et flott eksempel på et multi-krater.

Til sammen 382 kg steinprøver er blitt sendt tilbake til Jorden av Apollo- og Luna-fartøyene. Disse har stått for det meste av vår detaljerte kunnskap om Månen. De er spesielt verdifulle ettersom de kan dateres. Selv i dag, mer enn 30 år etter den siste månelandingen, forskes det på disse prøvene.

De fleste steiner på overflaten ser ut til å være mellom 3 og 4.6 milliarder år gamle. Dette passer tilfeldigvis sammen med de eldste kjente steinene på Jorden, som sjelden er mer enn 3 milliarder år. Månen gir dermed opplysninger om solsystemets tidlige historie som ikke er mulige å oppdrive på Jorden.

Før vi fikk sjansen til å studere overflateprøvene fra Apollo, var det ingen enighet om Månens opprinnelse. Det var i hovedsak tre teorier: Akkumulasjonsteorien, hvor man antok at Jorden og Månen oppstod samtidig av den samme materieskyen; fisjonsteorien, som hevdet at Månen var en del av Jorden som ble revet løs; og innfangningsteorien som gikk ut på at Månen ble til annetsteds for så å bli fanget av Jordens gravitasjonsfelt. Nye og mer detaljerte opplysninger fra Apollo-data har derimot ført til en fjerde teori: Nedslagsteorien: Jorden kolliderte med et meget stort legeme (kanskje på størrelse med Mars, eller større) og Månen oppstod av materialet som ble revet løs. Detaljene i denne teorien er ikke klare enda, men nedslagsteorien er nå bredt akseptert.

Månen har ikke noe globalt magnetfelt. Likevel er noen av steinene på overflaten magnetiske, noe som tyder på at det kan ha eksistert et slikt felt i Månens tidlige historie.

Uten atmosfære og magnetfelt er overflaten direkte utsatt for solvinden. I løpet av sine 4 milliarder år har mange ioner fra solvinden festet seg i Månens regolitt. Prøver av overflatematerialet som ble brakt tilbake med Apollo-fartøyene har vært av stor betydning for studiene av solvinden. Dette Måne-hydrogenet kan muligens brukes til rakett-drivstoff en dag.

Mer om Månen (engelsk)

Åpne spørsmål


Ekspress til Mars

Contents ... Jorden ... Månen ... Mars ... Data Host

Copyright © Bill Arnett; sist oppdatert 7. desember 2006 av Unni Fuskeland