Kuiper-beltet
og
Oorts sky



I1950 merket Jan Oort seg at
  1. ingen kometer har blitt observert med en bane som tyder på at den kommer fra det ytre rom
  2. aphel til lang-periodiske kometer har en sterk tendens til å ligge i en avstand på ca 50 000 AU
  3. kometene kommer ikke fra en bestemt retning
Fra dette kom han med teorien om at kometene oppstår i en enorm, kuleskall-formet "sky" (nå kalt Oorts sky) som omgir solsystemet. Statistikkene tilsier at den består av så mange som en billion (1e12) kometer. Men siden kometene er så små og den ligger så langt unna har vi ingen bevis for Oort-skyen.

Oorts sky kan utgjøre en betydelig andel av massen i solsystemet, kanskje like mye som - eller mer enn - Jupiter. (Merk at dette er rene gjetninger; vi vet ikke hvor mange kometer som finnes eller hvor store de er.)

I 2004 ble oppdagelsen av et objekt kalt 2003 VB12 "Sedna" annonsert. Den viste seg å gå i bane mellom Kuiperbeltet og det vi før trodde var den indre delen av Oorts sky. Kanskje dette objektet er den første av en ny klasse av "indre Oorts sky" objekter.

Kuiper-beltet er et skiveformet område utenfor Neptuns bane, omtrent 30 til 50 AU fra Solen, som inneholder mange små is-objekter. Dette anses å være kilden til de kortperiodiske kometene.

Av og til blir banen til et legeme fra Kuiper-beltet perturbert av tyngdekreftene fra en gassplanet slik at det krysser Neptuns bane. Herfra vil det komme i nærkontakt med Neptun, som fører til at det enten slynges ut av eller lenger innover i solsystemet.

Vi vet for tiden om ni legemer som går i bane mellom Jupiter og Neptun, inkludert 2060 Chiron (også kjent som 95 P/Chiron) og 5145 Pholus; se MPCs liste. IAU har gitt denne typen objekter navnet Kentaurer. Banene er ustabile, og objektene er høyst sannsynlig "flyktninger" fra Kuiper-beltet. Deres skjebne kjenner vi ikke til. Noen av disse viser kometaktivitet (dvs bildene er litt uklare, hvilket indikerer at legemet har en diffus koma). Den største av disse er Chiron, som har en diameter på omtrent 170 km - 20 ganger større enn Halley. Hvis den noen gang blir perturbert i en bane mot Solen vil den være en spektakulær komet!

Merkelig noe ser det ut til at objektene i Oorts sky ble dannet nærmere Solen enn objektene i Kuiper-beltet. Smålegemer dannet i nærheten av de store gassplanetene ville ha blitt sparket ut av solsystemet på grunn av gravitasjonelle vekselvirkninger. De som ikke slapp helt ut av solsystemet dannet den fjerne Oorts sky. Smålegemer dannet lenger ute ble ikke utsatt for slike vekselvirkninger og forble liggende i Kuiper-beltet.

Flere objekter fra Kuiper-beltet ble nylig oppdaget, inkludert 1992 QB1 og 1993 SC (over). De ser ut til å være små isobjekter i likhet med Pluto og Triton (men for det meste mindre). Mer enn 800 "trans-neptunske" objekter er observert i skrivende stund (tidlig 2004) , se MPCs liste. Mange er låst i 3:2-resonans med Neptun (som Pluto). Fargemålinger av noen av de mest lyssterke objektene viser at de er uvanlig røde. Sent i 2002 har et kuiperbelteobjekt på over 1000 km blitt oppdaget og foreløpig kalt 2002 LM60 "Quaoar". Tidlig i 2004 ble en enda større, 2004 DW, oppdaget (størrelsen er ikke helt kjent ennå, men den er antageligvis mindre enn Pluto). Og sent i 2005 ble oppdagelsen av 2003 UB313 (nå offisielt kalt Eris) annonsert; den er veldig lik, bare litt større en Pluto.

Man har beregnet at det er minst 35 000 objekter i Kuiper-beltet som er større enn 100 km i diameter; flere hundre ganger antallet (og massen) av lignende objekter i asteroidebeltet mellom Mars og Jupiter.

Et astronom-team med Anita Cochran i spissen melder at Hubble-teleskopet har oppdaget noen ekstremt svake Kuiper-objekter (til venstre). Objektene er meget små og lyssvake, kanskje bare 20 km eller så i diameter. Det kan være så mange som 100 millioner slike kometer i baner med lav helningsvinkel som lyser sterkere enn Hubbles nedre magnitudegrense (28. magnitude). Oppfølgingsobservasjoner fra Hubble har dessverre ikke greid å bekrefte Cochrans observasjoner.

Man har skaffet spektra og fotometriske data fra 5145 Pholus. Den har lav albedo, og spektrene indikerer av organiske forbindelser er til stede - noe som kan forklare den mørke overflaten (jf. Halleys komet).

Enkelte astronomer hevder at Triton, Pluto og Charon i virkeligheten er de største eksemplene på Kuiper-objekter.

Likevel er objektene mer enn fjerne kuriositeter. De er relativt urørte levninger av "ur-tåken" som skapte solsystemet. Sammensetningen og fordelingen av objektene reduserer antall frihetsgrader i modeller av solsystemets utvikling.

Mer om Kuiper-beltet (engelsk)

Åpne spørsmål


Contents ... Solen ... Smålegemene ... SL9 ... Kuiper/Oort ... Sedna ... Data Host

Copyright © Bill Arnett; sist oppdatert 28. mars 2007 av Unni Fuskeland