|
er den femte i rekken av Jupiters
kjente måner og den tredje største. Den er den innerste av de
galileiske månene. Io er bare litt større
enn vår egen måne.
omløp: 422,000 km fra Jupiter
diameter: 3630 km
masse: 8.93e22 kg
Io var en jomfru som ble høyst elsket av Zevs (Jupiter), og i et forsøk på å skjule henne for den sjalu himmeldronningen Hera ble hun forvandlet til en kvige.
Oppdaget av Galileo og Marius i 1610.
Til forskjell fra de fleste av de andre månene i det ytre solsystemet har Io og Europa antagelig stort sett samme oppbygning som de terrestriske planetene, i hovedsak består den av flytende silikater. Nyere data fra Galileo tyder på at Io har en kjerne av jern (muligens blandet med jernsulfider) med en radius på minst 900 km.
Overflaten til Io skiller seg radikalt ut fra noen
annen planet i solsystemet. Dette kom overraskende på forskerne i Voyager-teamet. De hadde ventet å
finne nedslagskratere som på de andre terrestriske legemene, og ut fra
antallet planla de å estimere overflatens alder. Det er derimot meget
få nedslagskratere på Io - overflaten er med andre ord svært ung.
I stedet for vulkaner fant Voyager 1 hundrevis av
mer eller mindre aktive vulkanske områder kalt caldera. Slående fotografier av utbrudd
som kaster vulkansk materiale opp til 300 km over overflaten ble sendt
tilbake fra begge Voyager-sondene (til høyre) og fra Galileo (under).
Dette kan ha vært den viktigste oppdagelsen gjort under
Voyager-ferdene og det var det første beviset for at det indre i andre
jord-lignende legemer er både varme og aktive. Materialet som
sprøytes ut fra Ios vulkaner ser ut til å bestå av en form for svovel
eller svoveldioksid. Utbruddene endrer seg hurtig. På de fire månedene
som skilte ankomstene til Voyager
1 og Voyager 2, var det
noen som stanset mens nye begynte. Avleiringene rundt disse
vulkan-hullene forandret seg også tydelig.
Nyere bilder tatt med NASAs Infrared Telescope Facility på Mauna Kea (Hawaii) viser et nytt, kraftig utbrudd. En ny stor formasjon i nærheten av Ra Patera har også blitt sett av Hubble-teleskopet. Bilder fra Galileo viser også mange endringer siden Voyager-sondene passerte. Dette bekrefter at overflaten er svært aktiv.
Io har et forbløffende variert landskap, med calderaer
opptil flere kilometer dype, innsjøer av flytende svovel (under til høyre),
fjell som øyensynlig IKKE er vulkaner (til venstre), elvelignende floder av
en form for seig væske (en form for svovel?) på opptil flere hundre kilometer
og vulkan-rør. Svovel og svovelforbindelser har en rekke farger som står for
Ios spraglete utseende.
Analyse av Voyager-bildene gjorde at forskerne trodde at lavastrømningene på Io for det meste består av flytende svovelforbindelser. Bakkebaserte observasjoner i IR (infrarødt) tyder på at disse områdene er altfor varme til at det kan dreie seg om svovel. En ny teori spekulerer i om det kan være flytende silikater. Nye Hubble-bilder viser tegn til at materialet inneholder mye natrium. Eller det kan være forskjellig sammensetning på forskjellige steder.
Noen av de varmeste
områdene på Io oppnår temperaturer på opp til 2000 K, men
gjennomsnittet er langt lavere, bare rundt 130 K. Det er via disse
varme områdene at Io taper varme.
Energien bak all denne aktiviteten stammer antagelig fra tidevannskrefter mellom Io, Europa, Ganymedes og Jupiter. De tre månene er låst i resonansbaner, slik at Io går to ganger rundt for hvert av Europas omløp som igjen gjør to omløp for hvert av Ganymedes omløp. Selv om Io har bundet rotasjon, gjør tiltrekningen fra Europa og Ganymedes at den vipper litt, på samme måte som Månen. Denne tidevannsvippingen gjør at Io strekkes mer enn 100 meter (en hundre meters tidevannsbølge). Dermed genereres varme på samme måte som når en ståltråd varmes opp når den bøyes frem og tilbake. (Siden det ikke finnes noen flere måner rundt Jorden blir ikke Månen tilsvarende opphetet av Jorden.)
Io krysser også Jupiters magnetfeltlinjer, noe som
genererer elektriske strømmer. Sammenlignet med oppvarmingen på grunn av
tidevannskreftene er oppvarmingen på grunn av de elektriske strømmene små, men
bærer likevel så mye som 1 TW energi (eller 1000 milliarder watt!) De
elektriske kreftene river også materiale løs fra Io som danner en torus
("smultring") av intens stråling rundt Jupiter. Partikler som forsvinner fra
dette strålingsbeltet er delvis skyld i Jupiters uvanlig store
magnetosfære.
Nyere data fra Galileo indikerer at Io kan ha et eget magnetfelt på samme måte som Ganymedes.
Io har en tynn atmosfære av svoveldioksid og muligens noen andre gasser.
Til forskjell fra de andre galileiske månene har Io så godt som ikke noe vann. Antagelig skyldes dette at Jupiter var så varm tidlig i sin utvikling at flyktige elementer i dens nærmeste omgivelser fordampet, mens det lenger ute var kaldt nok til at de ble igjen.
... Jupiter
... Thebe
... Io
... Europa
... 
