243 Ida og Dactyl

243 Ida er en Koronis-asteroide som går i bane rundt Solen, mellom Mars og Jupiter:

        omløp:      428 000 000 km fra Solen (i gjennomsnitt)
        størrelse:  58x23 km
Ida var nymfen som oppfostret spedbarnet Zevs (Jupiter). Ida er også navnet på et fjell på Kreta, et hellig sted der hulen hvor Zevs vokste opp skal ha vært.

Som den andre av bare fire asteroider sett på nært hold, ble Ida besøkt av romsonden Galileo 28. august 1993, da sonden var på vei til Jupiter.

Ida har sin egen måne! (Det er den vesle flekken til høyre på bildet over.) Det er den første asteroide-månen vi har oppdaget. Etter den foreløpige betegnelsen "1993 (243) 1" fikk den navnet Dactyl (med permanent betegnelse "(243) Ida I") i september 1994. Navnet stammer fra dactylene, en gruppe mytologiske vesener som holdt til på fjellet Ida og beskyttet Zevs. Andre kilder sier at dactylene var nymfen Idas barn (med Zevs).

Dactyl (til høyre) er omtrent 1.6 x 1.2 km, overraskende rundt for et så lite legeme. Den går i bane rundt Ida i en avstand på ca. 90 km.

At en av to besøkte asteroider er et dobbeltsystem har vekket til live en gammel debatt om hyppigheten av slike doble asteroider. Flere observasjoner er nødvendig for å få klarhet i saken.

Ved å ta i bruk Keplers tredje lov på Dactyls bane finner man et estimat av Idas masse, og dermed dens tetthet. Verdien ligger et sted mellom 2.2 og 2.9 g/cm3, kanskje litt høyere. Slingringsmonnet er såpass romslig fordi vi ikke kjenner Dactyls bane særlig godt.

Man trodde opprinnelig at Ida var en asteroide av S-typen, slik som Gaspra, som består av nikkel-jern og silikater. Men en tetthet på 2.9 g/cm3 er altfor lav for at det skal være tilfelle. Ida kan i stedet ha sammensetningen til en vanlig steinmeteoritt; primitiv og stort sett uendret siden dannelsen.

Spektrene fra Ida og Dactyl er relativt like, men de er likevel forskjellige - det er tydelig at Dactyl er mer enn bare enn løsrevet bit av Ida. Dobbeltsystemet antas å ha blitt til under kolisjonene som skapte Koronis-familien.

Overflatene på Ida og Dactyl er kraftig kraterbelagte og antas derfor å være svært gamle. Dynamiske beregninger indikerer likevel at hele Koronis-familien er ganske ung. Slike beregninger viser også at objekter på størrelse med Dactyl ikke kan overleve i mer enn 100 millioner år eller så. Muligens ble kraterne til under de kraftige kollisjonene som skapte Koronis-asteroidene, og ikke for 4 mrd. år siden (som er vanlig for slike overflater).

Galileo målte variasjoner i Solens magnetfelt idet den passerte Ida (en lignende effekt ble funnet ved Gaspra). Ida må derfor inneholde noe magnetisk materiale, selv om tettheten er altfor lav til at sammensetningen kan ligne den i en jern- eller jern/stein-meteoritt.

Mer om Ida og Dactyl (engelsk)

Åpne spørsmål


Contents ... Solen ... Smålegemer ... Gaspra ... Ida ... Mathilde ... Data Host

Copyright © Bill Arnett; sist oppdatert 28. februar 2005 av Unni Fuskeland