Appendix 3:

Kronologisk oversikt over oppdagelser



Før år 1600

Fra tidenes morgen og til det 17. århundre bestod det kjente univers av bare 8 himmellegemer:
    Jorden
    Solen
    Månen
    Merkur
    Venus
    Mars
    Jupiter
    Saturn
pluss "fiksstjernene". Disse er de eneste som lett kan sees uten noen optiske hjelpemidler. I Europa var det dominerende verdenbildet det geosentriske, definert av Ptolemaios med Jorden i sentrum og de resterende himmellegemene i bane rundt.


Det 17. århundre

I 1610 vendte Galileo for første gang et teleskop mot himmelen - og Universet eksploderte. Ved utgangen av det 17. århundre var det oppdaget 9 nye himmellegemer og Copernicus' heliosentriske verdensbilde var allment akseptert. Det totale antall kjente himmellegemer (17) var nå mer enn fordoblet:
    Callisto   1610   Galileo
    Europa     1610   Galileo
    Ganymedes  1610   Galileo
    Io         1610   Galileo
    Titan      1655   Huygens
    Iapetus    1671   Cassini
    Rhea       1672   Cassini
    Dione      1684   Cassini
    Tethys     1684   Cassini

Det 18. århundre

Bare 5 nye legemer (kometene ikke medregnet) ble oppdaget i det 18. århundre (alle av William Herschel), som økte antallet til 22:
    Uranus     1781   Herschel
    Oberon     1787   Herschel
    Titania    1787   Herschel
    Enceladus  1789   Herschel
    Mimas      1789   Herschel

Det 19. århundre

Antallet kjente legemer i solsystemet økte dramatisk i det 19. århundre da asteroidene ble oppdaget (464 av disse var kjent innen 1899), men bare 9 "store" legemer ble oppdaget. Antallet større legemer steg til 31 (nesten dobbelt så mange som i foregående århundre):
    Neptun     1846   Adams, Le Verrier
    Triton     1846   Lassell
    Hyperion   1848   Bond
    Ariel      1851   Lassell
    Umbriel    1851   Lassell
    Phobos     1877   Hall
    Deimos     1877   Hall
    Amalthea   1892   Barnard
    Phoebe     1898   Pickering

Tidlig i det 20. århundre

I de første tre fjerdedeler av det 20. århundre ble 13 større legemer oppdaget (i tillegg til tusener av kometer og asteroider), og det totale antallet var nå oppe i 43:

    Himalia    1904   Perrine
    Elara      1905   Perrine
    Pasiphae   1908   Melotte
    Sinope     1914   Nicholson
    Pluto      1930   Tombaugh
    Carme      1938   Nicholson
    Lysithea   1938   Nicholson
    Miranda    1948   Kuiper
    Nereid     1949   Kuiper
    Ananke     1951   Nicholson
    Janus      1966   Dollfus
    Leda       1974   Kowal
    Charon     1978   Christy

Romalderen

27 flere små måner ble oppdaget av de to Voyager-romsondene:

    Adrastea   1979   Jewitt
    Metis      1979   Synnott
    Thebe      1979   Synnott
    Epimetheus 1980   Walker
    Atlas      1980   Terrile
    Calypso    1980   Pascu et. al.
    Helene     1980   Laques et. al.
    Pandora    1980   Collins et. al.
    Prometheus 1980   Collins et. al.
    Telesto    1980   Reitsema et. al.
    Puck       1985   Voyager 2
    Belinda    1986   Voyager 2
    Bianca     1986   Voyager 2
    Cordelia   1986   Voyager 2
    Cressida   1986   Voyager 2
    Desdemona  1986   Voyager 2
    Juliet     1986   Voyager 2
    Ophelia    1986   Voyager 2
    Portia     1986   Voyager 2
    Rosalind   1986   Voyager 2
    Despina    1989   Voyager 2
    Galatea    1989   Voyager 2
    Larissa    1989   Voyager 2
    Naiad      1989   Voyager 2
    Proteus    1989   Voyager 2
    Thalassa   1989   Voyager 2
    Pan        1990   Showalter

CCD-alderen

Dusinvis av flere små måner har blitt oppdaget i de siste årene med store bakketeleskoper og CCD-kameraer. Nå er det godt over 100 som er kjent; se JPL's side for flere detaljer.


Contents ... Appendix-oversikt ... Ekstremiteter ... Kronologisk oversikt ... Opprinnelse ... Host


Copyright © Bill Arnett; sist oppdatert 19. februar 2003 av Unni Fuskeland