Jorden

Tellus

Jorden er den tredje planeten fra Solen, og den femte største: 

        omløp:    149,600,000 km (1.00 AU) fra Solen
        diameter: 12,756.3 km
        masse:    5.9736e24 kg
Jorden er den eneste planeten hvis engelske navn ikke stammer fra gresk/romersk mytologi. Navnet er germansk, men det er selvsagt hundrevis av andre navn på planeten vår på andre språk. I romersk mytologi var Jordens gudinne Tellus - den fruktbare marken (gresk: Gaia, terra mater - Moder Jord).

Det var ikke før Copernicus' tid (det 16. århundre) at vi forstod at Jorden bare var en "vanlig" planet.

Jorden kan selvsagt studeres uten hjelp av romsonder. Likevel var vi godt inne i det 20. århundre før vi hadde kart over hele planeten. Bilder tatt fra rommet er til svært god hjelp, ikke minst i forbindelse med meteorologi og til å forutsi og følge orkaner. Dessuten er de svært vakre.

Jorden er inndelt i flere lag med adskilte kjemiske og seismiske egenskaper (dybder i km): 

	     0-  40  Skorpe
	    40- 400  Øvre mantel/kappe
	   400- 650  Transisjonssone
	   650-2700  Nedre mantel/kappe
	  2700-2890  D''-lag
	  2890-5150  Ytre kjerne
	  5150-6378  Indre kjerne
Jordskorpens tykkelse varierer betraktelig: Den er tynnere ved havbunnen og tykkere ved kontinentene. Den indre kjernen og skorpen er faste, mens den ytre kjernen og mantelen er flytende. De ulike lagene er adskilt av diskontinuiteter som vises i seismiske data, den mest kjente av disse er Mohorovicic-diskontinuiteten mellom skorpen og den øvre mantelen.

Det meste av massen på Jorden er i mantelen, resten er hovedsakelig i kjernen. Den delen vi bor på utgjør bare en brøkdel av totalen (verdier gitt i 10e24 kg): 

	     atmosfære      = 0.0000051
	     hav            = 0.0014
	     skorpe         = 0.026
	     mantel         = 4.043
	     ytre kjerne    = 1.835
	     indre kjerne = 0.09675

Kjernen består antagelig av jern (eller nikkel/jern), med mulige innslag av lettere elementer. Temperaturen i sentrum kan være så høy som 7500 K - varmere enn overflaten på Solen! Den nedre mantelen består sannsynligvis av silisium, magnesium og oksygen, med spor av jern, kalsium og aluminium. Den øvre mantelen er stort sett jern- og magnesium-silikater, kalsium og aluminium. Dette vet vi fra seismiske målinger - prøver fra mantelen kommer til overflaten som lava ved vulkanutbrudd, men det meste av Jordens indre er utilgjengelig for direkte undersøkelser. Skorpen består i hovedsak av kvarts (silisiumdioksid) og andre silikater, som feltspat. Sett under ett er Jordens kjemiske sammensetning (etter mengde): 

    34.6%  jern
    29.5%  oksygen
    15.2%  silisium
    12.7%  magnesium
     2.4%  nikkel
     1.9%  svovel
     0.05% titan

Jorden er det av de store himmellegemene som har størst tetthet.

De andre terrestriske planetene har antagelig noenlunde lignende struktur og kjemisk sammensetning, men med noen forskjeller: Månen har kun en liten kjerne, Merkur har en svært stor kjerne (i forhold til radien), mantelen på Mars og Månen er mye tykkere, Månen og Merkur har muligens ikke tydelig adskilte skorper og Jorden kan være den eneste med tydelig adskilte indre og ytre kjerner. Legg forøvrig merke til at vår kunnskap om planetenes indre stort sett er teoretisk, selv for Jorden.

Til forskjell fra de andre terrestriske planetene er jordskorpen inndelt i flere faste plater som flyter rundt på den varme mantelen. Teoriene som beskriver dette fenomenet kalles platetektonikk. Driften karakteriseres av to hovedprosesser: Spredning og kollisjon. Spredningsakser får vi der platene på hver side driver fra hverandre og ny skorpe dannes når magma flyter opp til overflaten. Kollisjoner skjer tilsvarende der to plater støter sammen. Den ene presses under den andre og ødelegges av den varme mantelen. Det hender også at plater forskyver seg i forhold til hverandre i en langsgående bevegelse (slik at det oppstår en forkastning),som den såkalte San Andreas-forkastningen i California, eller at kontinentale plater kolliderer, som India/Eurasia. Jordskorpen er delt opp i 8 store plater:

Det er også et tyvetalls mindre plater. Jordskjelv er mye mer vanlige der hvor platene møter hverandre. Et plott av platene viser hvor grensene befinner seg (høyre).

Jordens overflate er etter astronomisk målestokk veldig ung. I dens relativt korte levetid på rundt 500 millioner år har erosjon og platedrift ødelagt og gjenskapt det meste av jordoverflaten, og dermed fjernet nesten alle spor av geologisk historie - som for eksempel nedslagskratere. Jorden selv er 4.5 - 4.6 milliarder år gammel, men de eldste steinene vi har funnet er "bare" 4 milliarder år. Steiner eldre enn 3 milliarder år er sjeldne. De eldste fossilene etter levende organismer er mindre enn 3.9 milliarder år, og vi har ingen dokumentasjon fra den kritiske perioden da livet var i ferd med å oppstå.

Rundt 71% av Jordens overflate er dekket av vann. Jorden er den eneste planeten hvor vann kan eksistere i flytende form på overflaten (selv om det kanskje finnes flytende etan eller metan på Titan, og flytende vann under den frosne overflaten på Europa). Flytende vann er nødvendig for liv i den form vi kjenner det. Havenes varmekapasitet er også viktig for å holde temperaturen på Jorden noenlunde stabil. Vannet er også ansvarlig for det meste av erosjonen og nedbrytningen av Jordens kontinenter, en hittil unik prosess i solsystemet (selv om det muligens kan ha funnet sted på Mars for lenge siden).

Jordens atmosfære består av 77% nitrogen, 21% oksygen, med spor av argon, karbondioksid (CO2) og vann. Det var antagelig en langt større andel CO2 i atmosfæren da Jorden ble dannet, men siden den gang har nesten alt blitt omdannet til kalksten og i mindre grad blitt oppløst i havet og derfra blitt opptatt av planter. Platetektonikk og biologiske prosesser opprettholder nå en kontinuerlig strøm av CO2 fra atmosfæren til disse "forbrukerne" og tilbake igjen. Det lille som er gjenværende av CO2 i atmosfæren til enhver tid er derimot meget viktig for å vedlikeholde overflatetemperaturen ved hjelp av den så ofte omtalte drivhuseffekten. Drivhuseffekten øker temperaturen med omtrent 35°C over hva den ellers ville ha vært, nemlig fra ubehagelige -21°C til det mer levelige +14°C. Uten denne naturlige drivhuseffekten ville havene frosset og vi kunne ikke levd på Jorden slik som vi gjør idag. (Vanndamp er også en viktig drivhusgass.)

Tilstedeværelsen av fritt oksygen er ganske unikt, sett fra et kjemisk synspunkt. Oksygen er en veldig reaktiv gass, og under andre ("normale") forhold vil den raskt kombinere med andre elementer. Oksygenet i jordatmosfæren produseres og opprettholdes av biologiske prosesser. Uten liv ville det ikke være noe fritt oksygen.

Vekselvirkningen mellom Jorden og Månen forsinker Jordens rotasjon med omtrent 2 millisekunder pr. århundre. Pågående forskning tyder på at for omtrent 900 millioner år siden var det 481 dager à 18 timer i et år!

Jorden har et beskjedent magnetfelt produsert av elektriske strømmer i kjernen. Vekselvirkningene mellom solvinden og Jordens magnetfelt forårsaker nordlyset (se det interplanetariske medium). Uregelmessigheter i disse faktorene gjør at de magnetiske polene flytter seg i forhold til jordoverflaten; den magnetiske nordpol er for tiden i det nordlige Canada. (Den geomagnetiske nordpol er punktet på Jordens overflate som er rett over sydpolen til Jordens felt; se diagram.)

Jordens måne

Jorden har bare én måne som har navnet Månen. Men: 
                 Avstand   Radius   Masse
    Måne       (i 1000 km)  (km)     (kg)
    ---------   --------  ------  -------
    Månen      384         1738  7.35e22

Mer om Jorden og Månen (engelsk)

Åpne spørsmål

Contents ... Solen ... Venus ... Jorden ... Månen ... Mars ... Data Host
Copyright © Bill Arnett; sist oppdatert 7. desember 2006 av Unni Fuskeland